Å tro og oppnå - Portsmouth Duathlon

Løp sykkelløp. Det er alt som skal til. Vi tok en prat med Wiggle-utøveren Dan Bartlett for å se hvordan han gjorde det på sin første duathlon i Portsmouth.

Uken før mitt første arrangement for sesongen var ikke den beste tiden å komme ned med influensa. Brengt til sengs med dager igjen, ute av stand til å trene, bestemte jeg meg for å komme meg tilbake på sporet så snart som mulig, og håpet på at jeg ville komme meg til startstreken.

Sykdommen betydde ingen kondisjon, ingen løping, ingen sykling. Alt jeg kunne gjøre var å hvile. På dette tidspunktet ville de fleste idrettsutøvere trekke seg ut for å komme seg. Ikke et alternativ for meg. Jeg hadde hatt Portsmouth Duathlon nede som min store begivenhet for å kickstarte 2019 for lenge. Jeg var fast bestemt på å komme meg rundt kurset uansett.

Løpsdagen kom alt for raskt. En tidlig start, en siste sykkelsjekk og jeg skulle til registrering.

Rundt 120 personer var påmeldt. Ganske overveldende med tanke på at jeg ikke hadde hatt de beste startene på trening for et arrangement som dette. Jeg slapp av sykkelen i overgangen, hadde en energigelé og gikk for å stille opp på startstreken.

Spenning fylte luften, atmosfæren summet av forventning. Jeg befant meg foran på bølgen min på startstreken. 3,2,1 GÅ! Vi var av.

Jeg falt umiddelbart bak i sekken, noe som ikke var helt uventet. Jeg hadde 2 mål:1) komme rundt og 2) ikke komme sist.

Det lengste jeg noen gang har løpt tidligere var 5 km. To 5 km løpeturer med en 15 km sykkeltur i midten var på vei inn i ukjent territorium for meg.

Jeg overgikk forventningene mine da jeg fullførte den første etappen på rundt 26 minutter. Fire minutter unna min 5km PB.

Da jeg følte meg trygg, byttet jeg til sykkelsko, slengte på meg hjelmen og gikk tom for overgang til starten av sykkelturen. Ingen tegn til lederne, eller noen andre. Jeg var ikke bekymret - jeg visste at jeg ville være i stand til å trekke på min erfaring med sykkelracing som tenåring.

Ved å snu et stort, men komfortabelt gir, klarte jeg å kjøre gjennom 15 km-banen med en gjennomsnittshastighet på 20,4 mph, og plukket av mine rivaler mens jeg gikk. Jeg tror jeg passerte nesten en fjerdedel av feltet. Sykkelbakgrunnen min ga definitivt resultater og satte meg i en sterk posisjon til finalen.

Men min heroiske innsats på sykkelen begynte å ta sin toll og den siste strekningen til overgangen var tøff. Beina mine begynte å krampe. Pulsen min raket til 188 bpm. Jeg trodde jeg var ferdig med. Jeg haltet av sykkelen og la ned en energigelé, før jeg byttet tilbake til joggeskoene mine.

Løping var plutselig blitt en kamp. Begge bena ville bare ikke bevege seg. Det var sinn over materie mens jeg fortsatte å presse meg frem, fast bestemt på å ikke slutte.

Jeg fikk en ny vind da gelen startet og krampen stoppet. Det var ikke nok. Jeg var ferdig for. Ingen energi, ingen kondisjon og å løpe inn på en distanse jeg aldri hadde løpt før, satte jeg ned tempoet og bestemte meg for at alt jeg ville gjøre var å klare meg på streken.

Noen av de rivalene jeg hadde passert på sykkelen, passerte meg igjen. Jeg hadde det greit med det. Løping var tydeligvis ikke min sterke side. Alt jeg kunne gjøre var å skjære vekk på avstanden. Uten noen løpeklokke for å fortelle meg tempo og distanse, var alt jeg kunne fortsette å føle.

Jeg nådde brygga med 600 meter igjen. Jeg kunne se avslutningen. Kroppen min ble ødelagt, men jeg økte tempoet. Det føltes som om de siste 600 varte i timevis, men linjen kom nærmere og nærmere. Da kunne jeg se timetavlen. En time og trettitre.

Jeg kunne ikke tro tiden, jeg klarte en halvhjertet spurt over streken og det var det. Jeg klarte det. 10 km løping med en sykkeltur i midten.

Målet mitt hadde vært i to timer. En time og førtifem i strekk.

Jeg ble overveldet av én time og trettitre. Jeg er ingen løper, så dette føltes som en enorm prestasjon. Jeg har kanskje til og med hatt glede av det også. Så mye at jeg har meldt meg på til neste løp 24. mars!

Gjennom smertene og krampene har denne opplevelsen samlet sett gitt meg motivasjon til å trene, (forhåpentligvis) ikke få influensa, og prøve å forbedre tiden min ved neste arrangement om fire uker.

Det er min faste overbevisning at du kan gjøre hva som helst, uansett kondisjon. Så lenge du setter tankene dine på rett sted og har ett mål, kan du oppnå et resultat.

Stor hyllest til Mizuno, dhb og Vitus for å ha hjulpet til med et flott sett. Jeg håper å dele flere slike opplevelser i fremtiden!

[Å tro og oppnå - Portsmouth Duathlon: https://no.sportsfitness.win/sport/Triathlon/1004054697.html ]