Fra treningsstudio til Ironman – Annies historie

Det var januar 2011. Nytt år, nytt meg. Som mange av disse «nyttårsforsettene», hadde jeg bestemt meg for å gå ned litt i vekt og bli sprekere. Jeg hadde blitt andpusten når jeg gikk opp en trapp, så jeg måtte gjøre en forandring. Sammen med utallige andre på den tiden av året ble jeg med på et treningsstudio. Lite visste jeg at jeg skulle ut på en livsendrende reise.

Jeg kunne ikke gjøre så mye til å begynne med - bare tjue minutter på crosstraineren. Jeg var ivrig etter å forbedre meg. Det tok ikke lang tid å bygge opp til en halvtime da før jeg visste ordet av det var jeg oppe i et par timer på nivå 20, dryppende av svette, hår plastret til pannen. Det er en fantastisk følelse, ikke sant?

Jeg brukte de første månedene på å bygge opp kondisjonen min på kondisjons- og motstandsapparatene. Så, da solen begynte å dukke opp og vinteren ble til vår, kjøpte jeg meg en sykkel. Min aller første sykkel i en alder av 20!

Jeg hadde aldri syklet før, så jeg tenkte at en god måte å starte på var å pendle over London. Som en førstegangsbegynner kunne dette ha virket som en ganske dristig plan, men til tross for det åpenbare «hva kunne ha vært», endte det opp med å være en fantastisk måte å reise gjennom hovedstaden og ga meg en følelse av uavhengighet.

Samtidig begynte jeg å løpe utendørs, noe som var et helt nytt konsept for meg. Jeg bodde rett overfor en vakker park, bare en kilometer rundt. Alt som skulle til var en nydelig vårlørdag morgen og det var det. Jeg så meg aldri tilbake igjen.

Jeg gjorde min aller første terrengduathlon i februar etter. Jeg var så opprømt. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å bli psyket opp siden temperaturen holdt seg rundt milde -6°C!

En løpetur på 10 km, etterfulgt av en 40 km terrengsykkel, avsluttet med en løpetur på 5 km.

Beste. Dag. Noen gang. Det føltes som den lengste distansen noen gang reist av mennesker, men for en følelse ved målgang!

Jeg ble hekta. Siden det tidspunktet kunne jeg ikke telle hvor mange iskalde, tidlige morgenstarter jeg har hatt, og løftet meg opp i en våtdrakt (glemmer talkum - anbefales ikke). Men jeg husker hver eneste en.

På slutten av 2016 tok kjærligheten for langdistanseløping over og begynte å dominere treningen min.

2017 startet som et flott år. Jeg knuste min maraton PB i Berlin, løp min første 100 km, ble topp ti i Sussex Marathon og økte avstanden min på langhelgens treningsløp, for å forberede meg på en fullsatt sommer med ultramaraton og langdistansetriatlon. Det var ikke meningen. Dessverre satte et brukket hælben og revne sener en stopper for treningen min for andre halvår.

Jeg har jobbet meg tilbake til å trene langdistanse nå, men jeg vil alltid ha vondt i høyre fot. Det er en påminnelse om å nærme seg trening med omhu og tålmodighet. Å bli skadet gjennom trening var ikke gøy, men ulykker skjer, og vi kan alle være skyldige i overtrening noen ganger.

Jeg har lært å stole på min egen mentale styrke for å være mer tålmodig og smartere med trening. Mental styrke er det som får deg gjennom løpsdagen også. Å være rolig og tålmodig under løpet, og ha troen på meg selv, er de viktigste tingene jeg forholder meg til, i tillegg til å bare nyte hele øyeblikket.

2019 tegner til å bli et spennende år. Jeg gleder meg til London Marathon, et løp på 106 km rundt Isle of Wight og en Ironman i juli. Å kjøre JOGLE (John O'Groats to Lands End) på slutten av sommeren bør avslutte året på en fin måte.

Å, og jeg blir fortsatt andpusten av å gå opp en trapp, noen ting blir bare ikke enklere!

[Fra treningsstudio til Ironman – Annies historie: https://no.sportsfitness.win/sport/Triathlon/1004054696.html ]