Skitur på Svalbard | Nordens magnetiske drag

Som mange andre som driver med eventyr, vokste jeg opp på historier om Amundsens bedrifter. Som brite hadde jeg blitt lært om den dødsdømte romantikken til kaptein Scotts sydpolekspedisjon i en tidlig alder, men jeg hadde alltid vært mer interessert i nordmannen som hadde slått ham til det. På både det oppdraget og hans første vellykkede navigering av Nordvestpassasjen, et annet mål som hadde unngått Royal Navy i hundrevis av år, var det som så ut til å ha gjort forskjellen Amundsens vilje til å lære av urbefolkningen i polarområdene – i motsetning til stole på en kombinasjon av imperialistisk arroganse og en stiv overleppe.

Til tross for min barndomsinteresse, hadde jeg imidlertid aldri kommet meg til Amundsens trampebane. Så da jeg ble tilbudt sjansen til å komme lenger nord enn jeg noen gang hadde vært, og bli med på en North Face-turekspedisjon på et skip rundt Svalbard, slo jeg til.

Selvfølgelig, dette er det 21. århundre, står vi ikke overfor noe lignende utfordringer som gamle polfarere. Men på vår egen, lille måte begir vi oss ut på ukjent territorium. Svalbard Ski &Sail, selskapet som organiserer ekspedisjonens logistikk, har spesialisert seg på å guide skiløpere i jomfruelige bakker. Mens vi skreller av klatreskinnene på toppen av en ås den første dagen, spør jeg Thomas Hukkelås, guiden vår og selskapets medgründer, om noen noen gang har gått den på ski før? «Denne nøyaktige linjen? Nei, sannsynligvis ikke.”

Dagene om bord begynner med stemmen til Ski &Sail-medgründer og ekspedisjonsleder Hilde Falun Strøm som knitrer over høyttaleranlegget. Trappene er for bratte, og landgangene for smale til at alle tar på seg skistøvlene på en gang, så grupper blir tilkalt etter tur, før de lastes inn i Zodiac gummibåtene som frakter oss til land, knasende gjennom isfjell mens de går.

Når du først er i land, er skituren – eller i mitt tilfelle splitboarding – omtrent den samme på Svalbard som den ville vært andre steder. Det er imidlertid noen få betydelige forskjeller. For det første er det mange våpen.

Som de mye fotograferte skiltene advarer om, er isbjørn «Gjelder hele Svalbard» – overalt på Svalbard – og bjørneangrep er en alltid tilstedeværende risiko. Øyene traff overskriftene i Storbritannia da en elev fra Eton ble knust til døde av en bjørn i 2011, og enhver gruppe som begir seg ut i baklandet er forpliktet til å bære et våpen.

Hver morgen tar den første båten til land to guider bevæpnet med boltrifler, som står og ser på når vi andre går i land. Den siste personen som forlater hver dag er også bevæpnet. Oftere enn ikke er dette Hilde selv, som bærer sin egen .357 Magnum i et hylster laget av selskinn – et produkt fra en tidligere jakt.

Det er kjent at det er flere av disse massive rovdyrene på skjærgården enn mennesker. Til tross for det, er ikke Svalbard fullstendig blottet for menneskelig bolig. Ny-Ålesund, med sitt faste innbyggertall på bare 30, teller knapt, men før vi går om bord på skipet får vi sjansen til å tilbringe en dag i Longyearbyen. Den største bosetningen på øyene, den er hjemmet til alle unntatt noen få hundre av innbyggerne deres. Hendrik Sanio, guiden vår om det som er ganske storslått som en "bytur", viser oss "severdighetene" - skolen, sykehuset, flyplassen og på avstand det post-apokalyptiske Global Seed Vault. Kanskje mer interessant, han kaster også litt lys over hva som får dette bemerkelsesverdige fellesskapet til å tikke.

Territoriet er teknisk sett en del av Norge, men har siden 1925 vært styrt av en unik internasjonal traktat som gir alle undertegnende land like rettigheter, samtidig som ethvert militært nærvær er forbudt. Resultatet av dette er at alle, uansett nasjonalitet, kan bo og jobbe her visumfritt. I det meste av de siste 100 årene, da kulldrift var den eneste industrien i byen, var det bare en håndfull hardbarkede nordmenn og russere. Men ettersom turismen vokste jevnt og trutt fra midten av 90-tallet og utover, begynte et virkelig internasjonalt samfunn å dukke opp på dette minst sannsynlige stedet.

– Jeg tror vi har 52 forskjellige nasjonaliteter som bor her nå, sier Hilde, som kom fra det norske fastlandet i 1995. Hendrik, opprinnelig fra Tyskland, forteller stolt at det er lokalbefolkningen som kommer fra så langt unna som Uganda, og at tredje største nasjonale gruppe «med 142 og en halv person» er thailandsk. "Halvdelen," spøker han, "er sønnen min".

På grunn av hvor de er, er samarbeid nøkkelen til overlevelse på Svalbard. «Jeg tror du bygger sterkere forbindelser fordi du trenger dem», er hvordan Hilde forklarer det. «I dette miljøet tror jeg vi blir snillere som mennesker – mot hverandre, men også mot naturen, dyrelivet og til og med mot oss selv. Å bli eksponert for naturen gjør det med mennesker.»

Dette imponerende egalitære fellesskapet, og det uberørte landskapet som støtter det, er nå truet som aldri før. Global oppvarming er mer uttalt jo lenger nord du reiser, så en to graders oppvarming ved ekvator utgjør fire grader ved polene, og klimakrisen her oppe har vært alvorlig.