Frykt og avsky på Drømmenes Teater

Dette er krig for sjelen til Manchester United på Dreams Theatre, og hvis man tåler personligheten til en psyko-anarkist ved roret, så får det være.

(United har et hjørne, Beckham å ta)

90.21 Kan Manchester United score? De scorer alltid. Beckham ... inn mot Schmeichel ... det er kommet for Dwight Yorke. Klaret... Giggs med skuddet.

90.35 SHERINGHAM! (Sheringham scorer) NAVN PÅ TROFEET!

91.15 Slik situasjonen er nå går vi inn i ekstraomganger med et gullmål hengende som en massiv skygge over denne finalen med mindre Ole Solskjær finner et annet...

(United har enda et hjørne, Beckham å ta)

92.13 Er dette deres øyeblikk?

92.17 Beckham...inn i Sheringham...OG SOLSKJAER HAR VUNNET DEN! (Solskjær scorer) Manchester United har nådd det lovede landet; Ole Solskjær, og de to innbyttere har scoret de to målene på stopptid, og diskanten truer!

93.33 (Sluttsignalet blåser) Historie er laget, Manchester United er Europas mester igjen, og ingen vil noensinne vinne en europacupfinale mer dramatisk enn dette. Europas mestere, Champions of England, FA-cupinnehaverne, alt deres hjerter begjærer. United-fans vil spørre hvor så du på den europeiske finalen i 1999? Hvor så du Ole Solskjær vinne den med nesten det siste sparket i finalen?

Jeg våkner med en start. Det er en glans av svette i pannen min. Klokken i vinduskarmen med sin spøkelsesaktige grønne glød sier «3:50 AM». Alarmen stilles inn på fem minutter senere, for at jeg skal være oppe i tide til tidlig avspark klokken 04.00. På en søndag morgen, ikke mindre. Tidsforskjeller er så vondt, spesielt på vestkysten av dette "fotball"-spillende landet.

Ennå, her er jeg, lysvåken før alarmen kunne gå. Jeg ser aldri ut til å trenge en på kampdager. Å drømme om fortiden – selv de gode øyeblikkene – er en vanskelig sak. Noen dager, du våkner og føler deg oppstemt, på toppen av verden. På andre dager, du bare føler deg som dæsj. Min nåværende knipe er mer av det siste, og det er ingenting noen kan gjøre med det.

Klubben jeg har støttet i over halve livet mitt spiller hjemme, på Drømmenes teater . Hjemmet til Busby Babes og Fergie's Fledgelings; den mektige Røde kjent for vår angrepsorienterte filosofi. Ordtaket, ' hvis du var god nok, du var gammel nok' stemte her. Like mål på lidenskap og utholdenhet hadde sett oss heve oss til fotballens høyeste lag. Den nåværende troppen er den dyreste som noen gang er satt sammen. Et vitnesbyrd om respekten vi ber om, og trekningen av nye og gamle spillere. Ennå, den samme troppen føles fremmed.

Gjengivelsen av "Glory" før kampen Herlighet, Man United ser ut til å sprette av skjortene deres. De er gode spillere, unntatt noen feiltilpasninger, likevel føles kollektivet ingenting som et Manchester United-lag. Siden sommeren 2013, min affære med fotball har vært en av smerte og skuffelse, og fortsatt, det er en opplevelse jeg villig utsetter meg for, uke ut og uke ut. Hvem ved sitt rette sinn ville gjort det?

Hvorfor skulle noen villig utsette seg for nitti minutter med smerte og elendighet?

Dette er den iboende feilen i menneskets natur. Den eksakte oppførselen som blir betegnet som en avhengighet og utpekt som skadelig når det kommer til alkohol og røyk, er pakket inn i noir-konseptet mørk romantikk når det kommer til sport og støtte laget du elsker. Du står med Edgar Allen Poe i øyet til stormen som raser i tankene dine, fordi du vet at han hadde sett inn i sjelen din og forstått hva du følte, – “ Det mest naturlige, og, følgelig, den sanneste og mest intense av de menneskelige hengivenhetene er de som oppstår i hjertet som ved elektrisk sympati ", skrev han evangelisk. Venner, familie, arbeid, forpliktelser tar ofte baksetet i de nitti minuttene, hver helg, ni måneder i året.

Hver uke, de sier, «Fotball er bare en kamp. Du vinner, du tapte. På tide å gå videre med livet ditt." Innerst inne, du hever et glass til Gerard Houllier. Den gamle franske tosken; han visste hva han snakket om da han sa:"Det er de som sier at jeg kanskje burde glemme fotballen. Kanskje jeg burde glemme å puste.» (Det gjorde han nesten.)

Det er en identitet og en holdning du blir forelsket i når du begynner å støtte en fotballklubb, og nå finner jeg meg selv fortapt på YouTube og prøver å huske hvordan det hele føltes ut. Så hva om Moyes skjedde? Så hva om Mad Louie og hans hardkokte krumspring ikke fungerte? Den selverklærte Special One hadde blitt hentet inn for å redde klubbens rykte i en fornuftsekteskap . Klubben har gjort klare intensjoner. Kortsiktig suksess er målet. Et par unge spillere har blitt holdt i miksen for å berolige fansen, men fokus har tydeligvis vært på å kjøpe ferdige talenter for å vinne trofeer.

«Jeg pleide å kaste terningen

Føl frykten i fiendens øyne

Lyttet mens mengden ville synge

Nå er den gamle kongen død lenge leve kongen"

Med motoren forkullet og tom i gang, Rooneys retur til gutteklubben hans var uunngåelig. Michael Carrick er den eneste spilleren som er igjen fra den epoken da United vant tre Premier League-titler på trav og løftet Champions League-trofeet i Moskva. Da det laget satte foten på gresset, hjemme eller borte, Jeg visste at vi hadde kommet for å erobre.

Det var en tid da United hadde en spiller som ble referert til som Konge . I dag, minnene om ridderskap og kongelige har et skjær av sepia, og finnes kun i bokssetene. Spillere på banen går etter underhendte kallenavn og grove unevnelser. Det er da det virkelig synker inn.

«Jeg tror historien gjentar seg. Syklusene gjentar seg. Men sykluser endrer seg, og det er der vi sannsynligvis, som klubb, er mer bevisste enn noen andre fordi vi vet at det skjer. Det er derfor vi prøver å være ett skritt foran alle."

– Alex  Ferguson

Sir Alex var den eneste konstanten i United fra 1986 til 2013, og han er borte også. Spillere og ledere kommer og går, og i noen tilfeller, Stadion endrer også fasade. Hva er det vi heier på, deretter? Merket? Skjorten? Byen? Hva gjør vi når identiteten vår er forlatt? United har ikke luksus som Barcelona svir med, draperer seg i sitt ekstraordinære engasjement for den katalanske saken, Vi kan heller ikke fortsette å spille Busby Babes-kortet nesten 50 år siden hendelsen. Da Real Madrids Galacticos v1 traff bakken med et beklagelig lydende sprut, vi fikk oss alle en god latter. Hva gjør du når samme skjebne rammer deg, at du en gang trollet andre for?

Forrige sesong vant Manchester United på en eller annen måte 2 av 4 mulige titler vi spilte for. Mens problemer med målscoring fortsatte takket være en kombinasjon av dårlig avslutning, råtten lykke, og det fordømte treverket; Mourinho klarte å stemple en del av sin filosofi på klubben. Vi slapp inn bare 29 mål i ligaen forrige sesong, som er det laveste antallet siden 2009-10, en sesong der vi lekket 28 mål, scoret 86 mål og ble nummer to i ligaen.

United tapte kun 5 kamper forrige sesong, sammen med Chelsea, bak Tottenham med 4 tap. Ennå, med 15 uavgjorte hele sesongen og 54 scorede mål, the Theatre of Dreams så den velkjente snooze-festen. Mens tallene til slutt er nettopp det, tall – de skildrer tydelig plagene til Manchester United og dets spillere under Mourinho. Vi var vitner til et saktmodig Manchester United. Å se denne gruppen med spillere prøve å avslutte en kamp 1-0, og å mislykkes elendig med det var likt å bli tvunget til å se repriser fra sesong 2 av True Detectives. Jose Mourinho er ingen Matthew McConaughey.

Sammen med skader og enkelte spillere som ikke gir en rotte på trening, og tar ofte feil av spill for treningsøkter, United ble uunngåelig tvunget til å spille mesteparten av sesongen med den samme slitne gruppen på 15-16 spillere.

Jeg vil sette inn Albert Einsteins sitat om hvordan galskap er å prøve de samme tingene om og om igjen og forvente et annet resultat hver gang, men den listige portugiseren ser det nok når han lukker øynene. En ting er imidlertid sikkert, mannen vet hvordan han skal vinne når det gjelder, og det er en mentalitet dette teamet sårt trenger. Å vinne Ligacupen og den mye utskjelte Europa League var nødvendig for denne spillergruppen. De trengte å vite at de kunne prestere når det gjaldt, og for tiden, i verdens fotball, Det er ingen trener som er bedre enn Mourinho til å innpode den følelsen av selvtillit i et lag som sårt mangler det etter tre sesonger med store skuffelser og dårlig komedie.

Når vi kommer forbi det overdrevne dramaet i overgangsvinduet i England, Det er åpenbart at den kommende sesongen er den viktigste for Manchester United siden Alex Fergusons avgang. Dette laget står ved et veiskille. Spillerne har muligheten til å forsvinne inn i mørket. Det er en luksus de har råd til å slippe unna med, fordi de tar hjem ukentlige sykelig overvektige lønnssjekker. De kan komme til Carrington, rusle rundt stedet, og sendes til benken eller reservene for resten av sesongen. Eller de kan ta opp for Manchester United, og opptre som om de dukker opp for den mest dekorerte klubben i England.

Det kunne vært verre, de kunne ha havnet i ulykkelige klubber som ikke har visst hvordan det er å vinne de siste årene, eller til og med i fjernt minne. Her, de har scenen til å bli helter i den nye tiden. Dette er en krig for klubbens sjel, og hvis det å tåle personligheten til psyko-anarkisten ved roret er en kamp hver og en av dem må kjempe, så får det være. Det kunne vært verre.

[Frykt og avsky på Drømmenes Teater: https://no.sportsfitness.win/sport/fotball/1004039605.html ]