coaching
Ekstremsport
Fitness
Martial ArtsScene-tyvere | Hvorfor kvinners skateboarding er mer punk enn menn
Skateboarding i 2016 er mange ting. Populær, superdyktig, kommersiell, nesten i OL ... en ting er ikke punk eller eksternt alternativ. Merkevarer er dukkemesterne. Nesten hvert kommunestyre har en skatepark. Massevis av barn fra barneskolealder og oppover har skateboard, med mange foreldre som transporterer dem til skatetimer de kveldene de ikke spiller fotball eller lærer gitar. Skateboardere er ikke lenger feiltilpassede uten kamerater; de er de godt likte barna med de pene venninnene.
På mange måter er dette en triumf for skateboarding, men det er vanskelig å ikke tro at noe har gått tapt på veien. Men på kvinnesiden er ting veldig annerledes. Scenen er fortsatt liten, med få deltakere, svært lite penger involvert og knapt noen ekstern anerkjennelse eller merkevarestøtte. Og det er så mye mer interessant for det.
Som redaktøren av Kingpin Jan Kliewer skrev denne uken, mens han intervjuet den svenske skateløperen Sarah Meurle:«I en tid hvor skateboarding er så akseptert og trendy, føler jeg at kvinnelige skatere er de eneste ekte undergrunnsskaterne som er igjen, og møter mange av hindringene eldre skatere. fortsatt romantisere, som å være en utstøtt, være annerledes og/eller underjordisk … det handler [fortsatt] om full av lidenskap for det du elsker, la andres merkelige blikk rulle av ryggen din, gjøre tingen dine i utkanten.»
Sarah Meurle, som han intervjuet på den tiden, var enig og sa:«Kvinnelige skateløpere er på en måte der skateboarding var på 80- eller begynnelsen av 90-tallet, sjeldne og blir sett på som annerledes. Det er et stramt fellesskap, sjansen for å møte en kvinnelig skater mens du reiser for eksempel og ikke har noen venner til felles med henne, oppstår egentlig ikke. Jeg tror en effekt av at skateboard er så stort nå, er at kvinnene plutselig har blitt mer interessante enn mennene. Fordi de ikke har blitt eksponert så mye.»
Skateboarding var ikke alltid en brofest. Patti McGee, den første kvinnelige proffen noensinne, var på forsiden av Life Magazine tilbake i 1965, mens Peggy Oki var på Z-Boys Zephyr-teamet i Dogtown på 1970-tallet, sammen med Tony Alva og Jay Adams. Men på 80-tallet håndterte skatemerker den avtagende populariteten til sporten deres ved å mer aggressivt sikte på den tenkte tenåringsskatergutten som de fortsatt selger til i dag. Cara-Beth Burnside hadde fortsatt et Thrasher-deksel tilbake i 1989, og Elissa Steamer inspirerte mange av dagens kvinnelige skatere på begynnelsen av 90-tallet.
Men en kvinnescene som sådan tok aldri av, selv om den i dag kan være i ferd med å gjøre det. Og ikke på grunn av at noen merker ser potensialet i skøyteløp for kvinner heller, den voksende dybden og talentet er takket være en gruppe kvinner som ble lei av å elske skateboard, men likevel følte at det ikke var plass i det for dem, så de bestemte seg for å gjøre det. noe om det.
Som den amerikanske proffen og X Games Street Skate-gullmedaljevinneren Lacey Baker sier:«Vi må få ting til å skje for oss selv fordi ingen kommer til å gjøre det for oss! Som et fellesskap av jentekverner er det så viktig å gjøre denne dritten for oss selv, for å skape et rom for oss der det ikke alltid var en.»
Den beste kvinnelige skateren i Storbritannia i dette årtusenet, nå styreleder for Skateboard England, Lucy Adams, er enig. Hun sier:
"Jeg tror grunnen til at kvinner har måttet gjøre det selv i skateboarding er fordi ting bare ikke skjedde, eller hvis de var det, skjedde de ikke på riktig måte! For eksempel pleide jenter å øve tider eller konkurransetider på arrangementer å være tidlige dører før noen andre var oppe! Det var alltid en ettertanke, og det viste seg. De virkelig gode jentebegivenhetene som har utviklet seg som et resultat setter fokus på jenter og tar hensyn til alles behov.»
Lucy Adams satte opp She Shredders, en eneste kveld for jenter i Brighton, som har vunnet priser for å få jenter til å gå på skøyter. Hun sier:«Jentekvelder har blitt en «ting» fordi bevisene viser at det fungerer. Det får kvinner til å føle at det er et rom for dem å prøve!
En annen banebrytende britisk skater er Jenna Selby. Hun begynte å gå på skøyter på Southbank på slutten av 90-tallet. I 2001 grunnla hun Girl Skate Jam-konkurransen for å gi jenter en sjanse til å konkurrere med hverandre, og i 2005 opprettet hun det kvinnelige brettmerket Rogue Skateboards. Hun har siden filmet to europeiske skateboardfilmer for jenter. Jeg spurte henne hvor motivasjonen hennes kom fra?
"Skateparker er flotte steder, men kan være skremmende, selv for den mest dumdristige kvinnen når du har 30 gutter som flyr rundt. Mangel på mediedekning spiller også en stor rolle for å oppmuntre kvinner til å gjøre sine egne ting. Det er mange utrolige kvinnelige ryttere der ute, men bare sporadiske bilder eller klipp vises i et hovedskatemagasin – selv nå med så mye innhold tilgjengelig på nettet.»
«Da jeg først startet opp så det ut til å være en stor andel jenter som forsvant fra scenen da de traff tenårene, tror jeg hovedsakelig på grunn av mangel på kvinnelige forbilder å identifisere seg med. Det er svært få styreselskaper i Storbritannia som har kvinnelige lagryttere (bortsett fra Rogue som er kvinnespesifikk, er Lovenskate den eneste som faktisk kommer til tankene).”
"For å motvirke dette har kvinnelige skateløpere gjennom årene organisert konkurranser og satt opp kun kvinnelige skate-kvelder for å promotere kvinnelig skateboarding, for det er egentlig ingen andre som vil."
Dani Gallacher, som driver bloggen Girl Skate UK, er enig. Hun sier:«Veksten av kvinnelig skateboarding, i det minste i dette landet, har vært massivt drevet av en DIY-etos. Damer rundt om i landet begynner nå å ta på seg å starte opp netter i sine egne parker, som et middel for å få flere nybegynnere og unge inn i 'sporten', samt skape en vanlig møteplass for de som allerede delta.»
"[Veksten] skyldes forhåpentligvis også at kjønnsstereotypier generelt brytes ned over hele kloden, ikke bare innen sport, men i alle samfunnslag."
For Jenna Selby er det enorme fordeler fra den DIY-etosen. Hun sier:«Det betyr at jenter ikke er bundet til å gjøre noe på en bestemt måte fordi de ikke gjør det på vegne av et selskap eller en organisasjon. Personen som organiserer arrangementene eller lager filmene kan i hovedsak gjøre akkurat det de vil.”
For Kim Woozy, grunnlegger av actionsportkanalen for kvinner, Mahfia TV, spilte internett en stor rolle i å bringe kvinnelige skatere sammen. Hun sier:
"I begynnelsen var det et ønske (og nødvendighet) [for kvinnelige skatere] å passe inn under paraplyen av "menns" skateboarding fordi det bare ikke var nok andre kvinner involvert. Skateboarding var motkultur den gang, og det å være kvinne betydde å være en minoritet i et motkulturmiljø.»
"Men over tid vokste det kvinnelige skatemiljøet seg mye større, og bare i løpet av de siste fem årene har vi nye verktøy og ressurser (internett/sosiale medier) for å identifisere nye deltakere og kommunisere og få kontakt med dem."
Vi har nå kvinnearrangementer, skateselskaper, kvinnelige filmer, ideelle organisasjoner og mer. Og Kim Woozy føler at unike kvinnelige kjønnstrekk har gjort alt dette mulig. Hun sier:«Til slutt er kvinner de som bryr seg om kvinner. Vi er veldig dyktige, mye mer sosiale og har mye mindre egoer enn gutter – så vi har en stor fordel når det gjelder å være selvforsynt og jobbe med hverandre.»
Ikke alle skatere føler at kvinner nødvendigvis trenger sin egen agenda, som den britiske skateren Helena Long sier:
"Bare jenter skate-kvelder, filmer og merker er mer der for å oppmuntre kvinner til å se at skateboarding er for alle og alle og fullstendig inkluderende ... [de er] mer der for de som ikke er like trygge på å skate blant gutta (forhåpentligvis bare til å begynne med) fordi det selvfølgelig er en ganske mannsdominert verden. Men, fyr eller jente spiller det ingen rolle, du vil alltid være en del av skateboarding og bli tatt imot med åpne armer.»
Sarah Meurle har heller aldri følt behov for en plass kun for jenter for å skate. Hun sa til Kingpin:«Jeg tror de mest idiotiske kommentarene jeg vil møte [når] jeg går med skateboardet mitt nedover gaten, vil være fra gutter som ikke skater selv. Skøyteløperne har vanligvis behandlet meg med respekt... Jeg var mer nervøs for å gå på skøytekveldene for alle jenter alene på Bryggeriet enn jeg skulle med vennene mine fra skolen. Jeg ville bare gå på skøyter med vennene mine, som alle var gutter på den tiden.»
Erika Kinast er utviklingsdirektør for den bemerkelsesverdige NGO Skateistan, som søker å utdanne og styrke barn i Afghanistan, Kambodsja og Sør-Afrika gjennom skateboarding. Hun er også en lang skater. Hennes syn på utviklingen av skøyter for kvinner er:
"En veldig kul ting med at skateboarding for kvinner er så liten så lenge, er at du visste at alle som holdt på med det lenge ikke gjorde det fordi de kunne gjøre en karriere ut av det (ikke at det er noe galt med det), men de elsket virkelig denne tingen. Det gir en ganske spesiell dynamikk og skyver scenen videre på en veldig interessant måte. For meg har det alltid vært veldig gøy og har tatt meg med på noen vanvittige eventyr med noen virkelig spesielle mennesker.»Et slikt vanvittig eventyr tok henne til Afghanistan for å jobbe for Skateistan. Der har hun sett på egenhånd hvilken innvirkning individuelle jenter kan ha på skateboarding, og skateboarding på dem. Hun sier:
"Ganske mye alle jenter i Afghanistan som noen gang har plukket opp et skateboard har gjort en enorm endring i skateboarding. De har også endret hvordan resten av verden tenker om skateboardere og skateboard. Hvor kult er det at Afghanistan til tross for alt har den høyeste prosentandelen kvinner som kjører skateboard i verden? De 50 prosent kvinnelige skateboarderne i Afghanistan har bevist at det ikke er det at kvinner ikke er interessert eller ikke kan delta, det er bare at det er visse barrierer som må overvinnes for å få og holde jenter involvert.»
"Og disse jentene har påvirket mye mer, ikke bare med Skateistan, men jeg tror det har vært en enorm endring i forventninger og antakelser om kvinner i idrett mer generelt, som har blitt utløst av det usannsynlige at jenter skateboard i Afghanistan."
«Et virkelig godt eksempel er Tin i Kambodsja. Hun er en talentfull skateboarder og en så god person og mange unge mennesker ser virkelig opp til henne. Jeg har hørt henne snakke om hvordan skateboarding er for alle og hvor viktig det er å oppmuntre hverandre. Hun setter seg ut der på så mange måter, enten det er å filme et skateboardklipp eller snakke på offentlige arrangementer om barns rettigheter eller likestilling. Hun har allerede gjort så mye for kvinner innen skateboard i Kambodsja, og hun er bare 22. Det skal bli spennende å se hele neste generasjon jenter som går på skøyter i Kambodsja som har blitt inspirert av Tin!»
Fremtiden for skateboarding for kvinner vil ikke være åpenbar eller brakt til oss av skinnende bedriftssponsorer. Det vil bli laget innenfra og desto lysere for det. Jeg vet at jeg kommer til å se på, og det burde du også.
For å lese resten av Mporas februar D.I.Y Issue head her
[Scene-tyvere | Hvorfor kvinners skateboarding er mer punk enn menn: https://no.sportsfitness.win/rekreasjon/Skateboarding/1004048872.html ]