Første gang jeg dro... | Ski i Japan

Da jeg ankom den bitende kulden kl. 22.00, venter jeg tålmodig på flyplassen i Sapporo. Jeg kan ikke åpne øynene store nok. Alt er annerledes. Alt er kult. Folket, kulturen, den merkelige atmosfæren, de funky japanske symbolene. Etter hvert åpnes bussdørene og lyden av k-pop bryter stillheten. Jeg ler hilser jeg sjåføren mens han bøyer seg mot meg og sier «Konbonwa» («god kveld» til meg og deg).

Dagen etter tar jeg en offentlig buss mot Hokkaidos største skiby og målet mitt for de neste to ukene:Niseko. Hypnotiske scener med regimenterte søyler og blinkende lys forvandles til svingete veier og enorme snøbanker når vi setter kursen mot de lagdelte fjellene i det fjerne. Innslukt av den hvite tåken som klamrer seg til toppene, skriker stillheten i landskapet det landlige Japan.

Til min store forferdelse er de første dagene av turen preget av lite snøfall. Usikker på om vi skal være takknemlige eller skuffet over den episke utsikten over den aktive vulkanen Yotei i nærheten, forbedrer humøret vårt betraktelig når vi går ut grenseportene i Grand Hirafu og Hanazono for å gå litt klassisk japansk treski.

Snøen er ikke akkurat lett og luftig, men det er mye av den. Mer enn jeg noen gang har sett i Europa, og definitivt mer enn våre kjente alper har sett de siste årene. Vi heier gjennom trærne med et mannskap på fem, vi roper, heier og roper oss gjennom den hvite bjørkeskogen. Har vi dødd og gått til snøhimmelen?

Forblindet av historier om brystpudder, imponerende trerygger og kontinuerlig snøfall, hadde jeg ikke tenkt så mye på japansk kultur før turen. Til min overraskelse er imidlertid den kulturelle opplevelsen totalt omsluttende, lik, om ikke bedre enn, ski.

Når vi ankommer Annipuri, slipper vi ned i en av de bakerste bollene for å finne det vi egentlig har kommet for. Jeg scorer mitt første ansiktsskudd. Det er på en eller annen måte enda bedre enn jeg hadde forestilt meg.

Livredd forsvinner jeg inn i det hvite rommet igjen og holder pusten, i håp om at jeg ikke har feilvurdert banen min og hoper meg inn i et tre. En venn løper fremover og jeg prøver å følge med. Brennende ben matcher adrenalin. Overveldende begeistring vinner. Snøen er perfekt. Dyp, lett, luftig og uendelig.

Resten av turen suser vi mellom feriestedene og leter etter varene (selv om det er bra overalt når det snør her).

Når jeg befinner oss i det mest sinnssyke feriestedet Rustsu, tror jeg aldri jeg har hatt det morsommere med skipulver. Mellom den lukkede fornøyelsesparken, lange treløyper, brede groomers og varme salgsautomatkaffe (ja de er en greie), blir mine unge skibein lykkelig utfordret og fullt ut belønnet.

Inspirert av det vanvittige snøfallet tar vår siste ekskursjon oss til Niseko Photographys katteskisted Kygo. Dypt inne i skogen kjører vi gjennom det lukkede feriestedet i søte dieselkatter fra 1980 for å snurre oss i det myke terrenget, og forhandle oss frem til skjulte humper av tre, bekker og puter.

Raske grenseløse svinger holder oss på tå hev. Gutta sender den av puter og slår gjennom skråstreker. Det er uten tvil den dypeste dagen jeg noen gang har sett. Og uten tvil de mest brennende forholdene.

Fire runder inn, noen fanger 40 blunk i katten. Seks runder inn og vi er fullstendig knust, men mest sannsynlig de lykkeligste menneskene på planeten. Det ser ut til at vi kommer tilbake da.