Liverpool-fans, Du har lov til å nyte dette – en alternativ kamprapport

Les dette nøye Liverpool fans, ettersom ikke en kamprapport vil fortelle deg dette:Gode ting skjer, og du får lov til å nyte det. Du har lov til å legge til temasangen fra Titanic til Mo Salahs mål mot Man City, og ikke føle deg dum om det.

For mennene som drikker og kvinnene med smak, Jeg har et spørsmål:
Hva vil være den aller beste drinken når du ser på fotball?
Hvilken drink vil best kombineres med kvalitetene til favorittlaget ditt?
Hva kommer først til din mentale flip-kort-katalog?

Greit, det er tre spørsmål – med ett svar. Ta deg tid til å tenke, mens jeg tar meg tid til å skrive min egen versjon av svaret, som kanskje svarer på mitt eget spørsmål i det hele tatt.

Den tolvte september, 1997, Mr. Davies, en god fotballkjenner av ord og vin, svarer på dette eldgamle spørsmålet Den nye statsmannen skrev, "Liverpool burde kreve en rik Fleurie, noe med stor kraft og dybde på ganen og en elegant struktur.’’ Men å være Spurs-fan, han etterlot et avskjedslag med, «Men Liverpool du smaker i dag er ikke vintage Liverpool. Nei, best å holde seg til grunnleggende Burgund.»

Liverpool har, for det meste av lang tid, faktisk vært grunnleggende Burgund. Noe som tyder på at forventningene våre har falt. Ikke benekte det. Men hva er det nå?

La oss reise tilbake i tid til våre umiddelbare gårsdagene; til City of Manchester stadion, til natt til 10. april. Det er et av de stedene der de som betaler mest for privilegiet, går først når laget deres taper. De reisende Liverpool-fansen som fortsatte å synge, mens hjemmefansen så etter drosjer utenfor, faller ikke inn i kategorien nouveau riche.

Derfor, For to uker siden ble Liverpools sjanser til å komme seg videre til semifinalen i tvil mot Manchester Citys krigskiste. Men fotball er en stor utjevning, det vil si at det irriterer de store planene dine. Og ingen pengebeløp kunne snu nederlaget deres i fotballens nakne teater.

I BT Sports studio, Steven Gerrard, forståsegpåeren, ble sett riste vantro på hodet. Fotballspilleren Steven Gerrard var Liverpools lynavleder for mirakler og den siste Liverpool-kapteinen som vant Champions League. Han må ha mumlet for seg selv, «Dette Salah-målet så akkurat ut som King Kennys på Wembley, ’78. Frekkheten til den brikken ...." Men da livekameraene kom tilbake til ham i showet etter kampen, han utelot den første delen av åpenbaringen.

Pep Guardiola og Manchester City nærmet seg kampen med stille forakt. Peps taktikk for all-out angrep, med bare tre forsvarere bakerst, kastet en åpen utfordring til Liverpools front tre (og en hanske over ansiktene til Liverpools forsvarere).

Naturlig, Mo Salah scoret. Før og etter målet i det 55. minutt og til det gikk av, Mo driblet og skvatt rundt med den sikre foten til en huggorm sør for Sahara på sanddyner. Sist gang jeg husker at jeg så forsvarere bli tvunget til å danse på tær og hæler, var da Fernando Torres pleide å løpe på dem.

I man-of-the-match-intervjuet, Mo Salah ble sett forsøke å rette oppmerksomheten til BT Sports-kameraet til de reisende Liverpool-fansen i det fjerne hjørnet. Jeg hadde en følelse av at han mye heller ville være så langt unna kameraet og så nær lagkameratene som mulig.

På heltid, Jurgen Klopp håndhilste på Manchester City-trener, Rodolfo Borrell. Borrell er en tidligere Liverpool-akademidirektør lokket bort av rikere og umiddelbare prospekter. Samme natt, Coutinho og Raheem Sterling, spillere som forlot Liverpool-skipet, forlot Europa med sine respektive lag.

Liverpool Football Club tok seg god tid til å komme til sin egen fest. Veien har vært lang og kronglete – ikke bare for klubben, men også for spillerne som representerer den.

En 26 år gammel Sadio Mane, 6, 200 kilometer og 72 timer unna Sedihou, Senegal, blåste kyss til kameraet i håp om at moren hans så på. Mane rømte hjemmefra i en alder av 15 for å forfølge fotballdrømmen. Han ønsket å bli den neste George Weah – AC Milan-angriperen og Ballon d’Or-vinneren 1995. Weah var den første i rekken av en ny type altruistisk angriper, som satte opp lagkameratene oftere enn han hadde scoret selv. En gråtende mor fikk Mane til å komme hjem og utsette den planen i minst noen år. Det tok Sadio mye mer enn 72 timer å nå hit. Og etter å ha kommet hit, han sørger for at Liverpool-fansen ikke går glipp av Coutinho.

Denne Liverpool-troppen er ikke bare kjøpt. Jurgen Klopp og co. har samplet, utvalgt og hentet inn forløsende karakterer fra hele Europa, og destillerte hver av deres individuelle smaker til en unik blanding. Det er ingen snert av en person som bærer hele laget lenger, noe Liverpool-lag fra nyere tid har vært bitre over. I motsetning til Tottenham og Harry Kane.

Dette Liverpool-laget, måten de spiller på, har et kjent skjær av Wembley ’78. Kenny Dalglish, mannen som scoret vinneren det året mot Club Brugge, kjente igjen dette fra tribunen. Ian Rush så det også, klapper med et smil stort som nesen. Alt mens en 19 år gammel Liverpool lokal gutt, Trent Alexander-Arnold, ble sett gå rundt på banen med et utseende som en absolutt overraskelse.

Trent ble valgt av Jurgen Klopp til å spille på høyre side av forsvaret i den andre etappen til tross for at han hadde et gult kort på navnet. "Trent har timet løpet perfekt, "-ekspert Lampard bemerket i showet etter kampen, "å være i kampen om en høyrebackplass til verdenscupen." Kyle Walker, Englands førstevalg høyreback, ble slått av Trents lagkamerat, venstreback Andrew Robertson i samme kamp.

Men England interesserer ikke Trent så mye når han skulle spille for gutteklubben sin i semifinalen i Champions League om noen uker. Han spiller på torv kysset av knivene til herrehøyrebacker, Javier Zanetti og Steve Finnan.

Trent kom inn i disse seriene av kamper på bakgrunn av to forferdelige ligaprestasjoner. Jurgen Klopps selvtillit drev ham inn i ligaen med de beste unge høyrebackene i verden, og kampens utmerkede mann over de to beina.

Men bare 1 minutt, 57 sekunder inn i dette spillet, det virket litt usikkert. Gabriel Jesus scoret et trykk. 1-3 på sammenlagt. Liverpools makttårn, årvåkne Virgil hadde ikke tenkt å la comebacket skje. Hans posisjonsspill ble skyggedukket av minnene fra Liverpools siste mest fasjonable nummer 4, Sami Hyypia.

I andre omgang, Liverpool-forsvaret gikk opp og ut med all den kule selvtilliten til John Travolta i "Saturday Night Fever". Den andre ballen ble vunnet av Liverpool, og formen deres ble mer kompakt. Manchester Citys trekk ble lagt på is. Da Liverpool satte inn en linje så høy som Ian Gillans notater, det var umiddelbart en eim av 1970-tallet i luften. Big van Dijk utstrålte ivrig og selvtillit. Han er en av de spillerne som får laget sitt til å spille bedre, se bedre ut. Noe som bringer oss til Roberto Firmino.

Kevin de Bruyne må finne en vei forbi Bobby Firmino før han kjemper med Mo Salah om Ballon d'Or i årene som kommer. Det er liten overraskelse hvorfor Bobby Firminos sang har samme melodi som Kevin Keegans. Vi har sett Roberto Firmino leke med Robbie Fowlers liverpudlianske guile, og med voldsomheten til en uskarpt Mighty Mouse.

Jeg fortalte spillerne mine ved pause, "Hvis de vil ha ballen fra deg, de må drepe deg!»

– Jürgen Klopp, intervju etter kamp mot Man City, 10 april

I jødisk mytologi, Golemen er en juggernaut-mann laget av leire, gjørme og steiner, pustet inn i livet og kontrollert av pliktord. På samme måte, Bobby Firmino er kjøretøyet for Jurgen Klopps filosofi.

Der Bomber, Kong Kev, ble bedt om å slippe figurative granater for Shanklys og Paisleys 70-talls Liverpool. I Jurgen Klopps Liverpool, Firmino er den svarte og hvite Ronin i Akira Kurosawa-filmer.

Den filmatiske behandlingen forbeholdt en Ronin i japansk kultur er vanligvis det russere får i Guy Ritchie-filmer – de er pliktoppfyllende og ukuelige. Det var bare et spørsmål om tid at Bobby skulle rane ballen på venstrekanten og score. I det 77. minutt, Bobby kastet katanaen sin, med en rask, skråstrek i sidefoten, og vridd den inn.

I dette laget, vi har sett løftene om potensiale som blir betalt fremover gjennom årene. Og nå, Jeg ser Andrew Robertson forårsake den typen rumling i vingene Andrea Dossena, Fabio Aurelio, Jose Enrique, Jack Robinson, Lee Peltier, Chris Mavinga, Emiliano Insua, Brad Smith var forventet å forårsake.

Før vi vet ordet av det, Liverpool er i de fire siste av Champions League, for første gang på 10 år.

Liverpool har nå en dristig blanding av tro og innovasjon. Utstilt på tribunen, med nye sanger som blir churnet ut i en hastighet av knop; synger så høyt at det kan få en måke til å fly baklengs i ren redsel. Hese stemmer som stirrer inn i fortiden. På banen, de harende lemmene til Salah, Mane, Firmino og selskapet kanaliserer ånden fra gårsdagens storheter.

Lytt nøye til stemmen i hodet som leser dette. Hør nøye ettersom ikke en kamprapport vil fortelle deg dette: Gode ​​ting skjer, og du får lov til å nyte det. Du har lov til å være baksetepassasjer noen ganger og la livet ta deg dit det kan. Som hvor myrmidon-momentumet i Liverpools nåværende sesong har tatt våre kollektive forhåpninger. Du har lov til å legge til temasangen fra Titanic til Mo Salahs mål mot Man City, og ikke føle deg dum om det.

Jeg tror du har lov til å nyte dette til tross for hva noen hack/pundit sier. Jeg tror du har lov til å nyte dette selv om partneren din tror det bare er et spill eller kompisen din er en pedantisk ræv. Ledetrådene er der.

Leroy Sanes avviste mål var på sidelinjen. Bernie Silvas velting fra kanten av feltet til den andre stolpen tok en støt fra hodet til Dejan Lovren. Dette er noen av øyeblikkene fansen glemmer, men et lag ser tilbake til når skjebnen selv er villig til å fortsette.

Snurr denne følelsen av endelig! rundt hodet som en god drink i et glass. I forventning.

Hvis vi vinner semifinalen mot AS Roma, drinkene er på meg. Alt annet enn grunnleggende Burgundy, sinn. Dette kan være vintage Liverpool.

[Liverpool-fans, Du har lov til å nyte dette – en alternativ kamprapport: https://no.sportsfitness.win/sport/fotball/1004039554.html ]