coaching
Ekstremsport
Fitness
Martial ArtsErling Kagge Intervju | Den norske oppdageren om å prøve å tømme hodet i en hektisk verden
Ord av Sam Haddad
“Hjernen – er bredere enn himmelen.” Emily Dickinson
"Alle menneskehetens problemer stammer fra menneskets manglende evne til å sitte stille i et rom alene." Blaise Pascal (begge sitatene er hentet fra Silence:In the Age of Noise av Erling Kagge)
Jeg husker første gang jeg hørte stillhet. Eller hva mitt fem år gamle hode forsto som taushet uansett. Jeg var alene på et rom. Det var ingen musikk, ingen TV, ingen videospill eller stemmer, men jeg kunne høre lyden av ingenting så høyt at det føltes som om det braste gjennom ørene mine. Jeg klarte ikke det; Jeg løp ned for å være sammen med familien min.
I det meste av min barndom og tidlig voksen alder flyktet jeg sannsynligvis fra den intense stillheten så mye jeg kunne. Stillheten var et tomrom, som både skremte og kjedet meg i like stor grad. Jeg tilbrakte mye tid på høylytte steder med høylytte venner. Og jeg hørte alltid på musikk, mens jeg leste, gikk, jobbet; til og med å sove. Inntil jeg ble forelder til støyende små barn, er jeg ikke sikker på at jeg noen gang har søkt etter stillhet i det hele tatt.
Den norske polfareren og forfatteren Erling Kagge delte den taushetshatende følelsen som barn. Men han føler nå at vi lever i «støyens tidsalder» hvor «stillhet er en luksus» vi bør oppsøke, for ikke å snakke om en avgjørende overgangsrite. Han sier:«Da jeg var barn, hatet jeg stillhet. Stillhet var når jeg ikke hadde noen å leke med eller jeg ventet på noe eller jeg kjedet meg, men i dag som far til tre tenåringsdøtre vet de ikke hva stillhet er. De opplever det ikke, med mindre de er triste. Ellers ser de det som ubrukelig. Det er derfor det er viktigere enn noen gang.»
Kagge er så overbevist om vårt behov for stillhet, han har skrevet en bok om det, med tittelen Silence:In the Age of Noise . Opprinnelig publisert i Norge i fjor, er denne gjennomtenkte, filosofiske lesningen, som spør om ordet stillhet gjennom sitater fra Kant, Wittgenstein, Platon og Oliver Sacks, sammen med Kagges egne observasjoner av livet, nå en internasjonal bestselger.
Likevel er en aversjon mot stillhet stadig mer normalt i dag. I boken sin siterer Kagge en studie fra universitetene i Virginia og Harvard der forskere lot fag i alle aldre være alene i et rom i seks til 15 minutter, uten elektroniske enheter eller lesestoff. Mange klarte ikke å komme seg gjennom hele eksperimentet. De som gjorde det ble deretter tilbudt sjansen til å få et smertefullt elektrisk sjokk eller å sitte i stillhet igjen i samme tidsramme; over halvparten av deltakerne valgte sjokket.
Kagges definisjon av stillhet er bredere enn bare fravær av støy. Han sier:«Stillhet er det motsatte av støy. Men når jeg sier støy, tenker jeg ikke bare på lyder, det kan også handle om andres forventninger og alltid å være tilkoblet. Så når du finner det du lette etter [på nettet], men 10 minutter senere innser at du fortsatt googler eller venter på at noen skal svare på en melding. Stillhet har alltid vært ganske komplisert for mennesker, men de siste fem årene har det eksplodert.»
Kagge knytter det til spredningen av smarttelefoner, med å ha all den kunnskapen og umiddelbarheten av kontakt i lommene våre, og de dopaminsløyferde trangene til å stadig sjekke det. Han sier:«Alle føler at de må være tilkoblet til enhver tid, men jeg tror ikke det er riktig. Du kan vente en halvtime, det er ingenting, gi det litt tid.»
Vinteren 1992-3 vandret Kagge alene i Antarktis og fullførte den første ustøttede ekspedisjonen til Sydpolen. Sponsorene hans hadde fått ham til å bære en radio, men tidlig kastet han batteriene. "Jeg gikk for ensomheten og for å ikke være koblet til verden. Jeg trodde jeg bare skulle kvitte meg med batteriene. Selvfølgelig er folk som gjør disse ekspedisjonene nå alltid koblet med satellitttelefon, men for meg tror jeg det var lettere å gå alene til Sydpolen uten å være tilkoblet.»
Hvorfor var det lettere å ikke være tilkoblet? «Andre oppdagelsesreisende, de snakker i telefonen, kjæresten eller kjæresten deres hjemme klager kanskje over at oppvaskmaskinen er ødelagt, eller at de ikke klarer å betale regningene, eller at du aldri er hjemme … hele denne trivielle virkeligheten. Det er ikke tull, det er en viktig del av hverdagen, men jeg tror det er lettere å gå alene til Sydpolen uten [det].»
Følte han seg ikke ensom på den ekspedisjonen uten mulighet for kontakt? Eller redd? «Nei, jeg var så spent på hva jeg skulle gjøre, og jeg var godt forberedt. Men det var som det var med performancekunstneren Marina Abramovic [som Kagge nevner i sin bok] da hun først gikk ut i ørkenen, hun var redd og opplevde det motsatte av stillhet, hun hadde all denne støyen i hodet. Det var det samme for meg først i Antarktis, men det er en terskel du må passere. Vi bør ikke la oss skremme av at det er vanskelig.»
I Stillhet han skriver:"Antarktis er det roligste stedet jeg noen gang har vært ... det var ingen menneskelig støy bortsett fra lydene jeg laget. Alene på isen, langt inn i det store hvite intet, kunne jeg både høre og føle stillheten.»
Mens han gikk i det hvite, med over syv millioner kubikkmil med is under føttene, la Kagge merke til abstrakte former dannet i is og snø, og de ulike graderingene i nyanser av hvitt. «Naturen snakket til meg i dekke av stillhet. Jo roligere jeg ble, jo mer hørte jeg ... jeg kjedet meg verken eller ble avbrutt," skrev han.
Selv om det ikke bare var gjennomtenkt grubling og meditativ nytelse, fikk Kagge alvorlige frostskader underveis. Da han til slutt nådde Sydpolen, ankom han den amerikanske vitenskaps- og forskningsbasen. Jeg spør om det var rart å plutselig snakke igjen? "Virkelig rart siden jeg ikke engang hadde snakket med meg selv på 50 dager og netter. Den første fyren sa:«Hvordan har du det?» Så jeg sa:«Som gris i dritt», og vi ler.»
I boka forteller Kagge en god historie om en jul på samme antarktiske base da noen hadde smuglet inn 99 steiner, en til hver av beboerne. «Ingen hadde sett steiner på flere måneder, noen i over et år. Ingenting annet enn is, snø og menneskeskapte gjenstander. Alle satt og stirret på og kjente på steinen deres. Holder den i hendene, kjenner dens vekt, uten å ytre et ord», skriver han.
"Jeg er en kunstsamler, jeg kjøper ting, men å ha en stein på bordet gir deg så mye mer enn en annen plastpose fra Louis Vuitton," forteller han. "Den er tidløs og minner deg om din plass i universet."
Kagge antyder selvfølgelig ikke at vi trenger å dra til Sydpolen for å oppleve stillhet, selv om han innrømmer at naturen er en stor tilrettelegger. «Jeg har nettopp tilbrakt fire dager oppe i fjellet, det var veldig kraftig, men også veldig fredelig.»
«Vi trenger naturen for fred og ro. Men hvis du går i en skog og sjekker telefonen hele tiden, er det fortsatt veldig hyggelig å være i naturen, men denne opplevelsen er veldig annerledes. Jeg tror den beste måten er å la elektronikken være hjemme og gå i én retning til du finner et fredelig sted og bli der i tre dager og netter og gå opp igjen.»
Kagge foretrekker å finne stillheten gjennom å gå, klatre eller seile bort fra verden. Men hvis han ikke kan gjøre noen av disse tingene, har han lært å stenge støyen ute uansett, uansett hvor han er.
"Taushet er sjelden," sier han. «Det er alltid hyggelig å ha fred rundt oss selv, men viktigst av alt er å ha stillhet inni oss. Det er lett å undervurdere mulighetene du har for å oppleve stillhet, det er vanskeligere å oppleve enn støy ettersom støy handler om å leve gjennom andre mennesker og enheter, det er det enkleste alternativet. Og det er grunnen til at folk, inkludert meg selv, foretrekker det enkleste alternativet, men noen ganger bør du velge et vanskeligere alternativ.»
«Du kan finne stillhet på t-banen eller bussen om morgenen, eller du kan hoppe av en stasjon tidlig for å gå en tur. Jeg er far til tre tenåringsdøtre, men jeg kan finne stillhet hjemme. Det er mulig overalt. Du trenger ikke kurs i avslapning for å kunne ta en pause, du trenger bare å ta en pause.»
Jeg ser for meg stillheten som hvit, som et snøfelt, selv om det kanskje er slik jeg legger merke til det mest i fjellet, spesielt når du kjører splitboard vekk fra skisteder og overfylte løyper. Tror Kagge stillhet har en farge? Han ler og sier:«Jeg vil tro at hvitt, men grønt er også en veldig fredelig farge, det er veldig i øyet til betrakteren.»
Og når jeg hører stemmen min i hodet mitt, opptatt med å tenke tankene som den gjør, kan det fortsatt telle som stillhet? «Det er grader av stillhet. Ofte er det i forhold til støyen som skjedde før, og du får kanskje aldri 100 prosent dyp stillhet, men du kan fortsatt oppleve noe på bare fem minutter når du sitter i en stol.»
Det er interessant å merke seg at ikke alle land unngår stillhet. I Japan er stillhet en stor del av kulturen, og mellomrommene mellom ordene er like viktige som selve ordene på måter som kan virke uvanlige for en pratsom britisk person som meg. Jeg spør Kagge om stillhet er viktig i Norge. "Vi ligner mer på Storbritannia enn Japan i den forstand, men forskjellen mellom Norge og Storbritannia er at vi er fem millioner mennesker i samme rom som deg og nærmere naturen, så det er lettere å koble til naturen."
Til slutt spør jeg Kagge hvorfor vi trenger stillhet likevel? "Å leve et virkelig rikt liv," sier han, "og bli bedre kjent med oss selv." Men han mener også vi trenger det for kreativiteten. Han siterer Mark Juncosa, som jobber på Elon Musks romprogram, for å si:«En normal arbeidsdag inneholder i beste fall åtte timer med møter, noen timer for å svare på e-poster. Det hele uskarpt sammen. Den eneste tiden å stenge verden ute er når jeg trener, surfer, dusjer eller sitter på toalettet. Det er da nye løsninger dukker opp.»
Kagge forteller også en flott historie om en norsk guide ved navn Claus Helberg, som tok en gruppevandring fra Finsehytta, en kjent norsk hytte og et spektakulært utgangspunkt for fotturer. Panoramaet var fantastisk, men før de hadde sjansen til å snakke, ga Helberg dem lapper som sa:"Ja, det er helt fantastisk." Han ville at de skulle nyte det uten at ord skulle skape en grense eller bringe for stor avstand til det de faktisk opplevde. Hvilket de gjorde. Gjennom naturens skjønnhet omfavnet de en indre fred, men en slik opplevelse vil kanskje ikke fungere, og heller ikke være praktisk, for deg.
I vår søken etter stillhet mener Kagge at vi må finne det som fungerer best for oss. Vår egen fiktive stillhet. «Du må finne din egen sydpol,» sier han.
Silence:In The Age Of Noise av Erling Kagge er utgitt av Penguin og er ute nå
For å lese resten av Mporas "Søk"-utgave her
Du kan også like...
Healing pauser | Hvordan surfing reddet disse soldatene fra Vietnams redsler
Padlelys | Vi dro på et Stand Up Paddle Adventure In The Wilds Of Dorset
[Erling Kagge Intervju | Den norske oppdageren om å prøve å tømme hodet i en hektisk verden: https://no.sportsfitness.win/rekreasjon/klatring/1004048085.html ]