Red Bull Foxhunt 2017 | Vi drar til Wales for å løpe en Trek Factory Racing Pro og 250 kvinne på en gjørmete dag for terrengsykling

Red Bull Foxhunt er et årlig terrengsykkelarrangement drevet av Athertons, den mest kjente familien innen terrengsykling .

Rittet utfordrer en flokk amatørryttere til å slå en profesjonell nedover en bestemt bane. Den har en massestart og gruppen får et kort forsprang. Arrangementet har blitt en av de mest populære og tilgjengelige helgene innen terrengsykling, med Rachel Atherton som jager i de tre forrige kvinnelige utgavene. Med Rachel skadet i år, gikk Trek Factory Racing Enduro-stjernen Katy Winton opp for å ta opp jakten.

Trek Factory Racing DHs kommunikasjonsguru Gill Harris tok på sin andre Foxhunt i år på Machynlleth. Gill rapporterer nedenfor for Mpora.

Ord av Gill Harris

Red Bull Foxhunt 2017 var seriøst gjørmete. 250 kvinner strømmet til Machynlleth i Wales for en fantastisk helg som alltid føles mer som en festival enn et løp.

Atmosfæren på Foxhunt er berømt støttende, aldri mer nødvendig enn på årets begivenhet der forholdene gjorde kjøringen tøff. Den leirerike gjørmen tilstoppet dekkene, gjorde dem til slicks halvveis nede på banen og bygget opp under skjermer, og stoppet hjulene fra å snu i det hele tatt. Trikset er tilsynelatende å fortsette i fart. Lettere sagt enn gjort på dette tekniske sporet.

Katy Winton gjorde en toppjobb som reven mens Rachel Atherton ga råd og Trek Factory Racing-mekanikerne Sam og Joe fikset, finpusset og coachet hundrevis av ryttere som var innom for en prat og en hjelpende hånd.

Her er saken; fordi jeg jobber for Trek Factory Racing antar alle at jeg er en erfaren rytter, vel de har sikkert fått disse illusjonene knust! Jeg har vært på hver revejakt til dags dato og elsket dem, det første året var jeg for redd til å sykle, det andre for full av kulde, det tredje, på Melmerbey arret klarte jeg meg OK, 117. uten egentlig å prøve – så i år var det et mål – topp 100 eller bust!

Noen valgte å ikke seed etter den strabasiøse morgenen, og jeg kunne kanskje ha satt meg ut hvis lagkameratene ikke hadde sparket meg opp bakken. Jeg var sliten! Omtrent 170 av oss tok turen til toppen, jeg husker at jeg øvde på race-faces med Buds fra Antur Stiniog som løp oppløftingen, men etter det er seeding-løpet mitt uklart. Jeg kom definitivt av, kanskje to ganger? Jeg klarte å fortsette å bevege meg, men det var ikke det jevne løpet jeg hadde hatt i hodet mitt, jeg krysset målstreken og brast i gråt! Hvorfor? jeg kan ikke si. Frustrasjon, tretthet, adrenalin, lettelse – sannsynligvis alle de ovennevnte.

En rask klem fra lagkameratene og en sympatisk high five fra vennene som hadde strevd foran meg, og jeg var rett som regnet, men det fikk meg til å sette pris på den enorme emosjonelle investeringen som syklistene gjør. Når jeg jobber med tre av de tøffeste rytterne på banen, har jeg alltid visst at mental styrke er minst like viktig som fysisk, men det er å vite og så er det virkelig å vite. Det er ingenting som en faktisk opplevelse å kjøre det hjem. Takk og lov trenger jeg aldri å kjøre et verdenscup!

Rach løp rundt overalt, beroliget de nervøse, spøkte med de selvsikre, jeg hørte henne stadig si "Alle her kan gjøre dette, selv i gjørma, bare ha selvtilliten til å gå," og jeg begynte å tro.

Så i den endelige uttellingen tok 190 kvinner til massestart-nettet, og jeg var en av dem. Fox Katy (så deilig AV sykkelen!) var vill, og overtok alle unntatt 20 av syklistene i noen umulige situasjoner. Samboeren min for helgen, 16 år gamle Atherton Academys Mille, knuste den først, og jeg var glad for å overleve på 163. plass – til tross for noen alvorlige plager og flere krasj!

Da jeg krysset målstreken ble jeg overveldet. Absolutt gjort opp for å ha kommet ned hele banen – ja, jeg krasjet ut, mer enn én gang. Jeg kan ærlig talt ikke huske hvor mange ganger. Det er nok av bilder, jeg kunne telle om jeg ville! Og blåmerkene... Men jeg klarte det. Det var en hard bane, den var full av andre ryttere, den var mer gjørmete enn jeg noen gang har kjørt før, og jeg kom meg ned.

Et par dager senere, og jeg er lei meg over å ikke ha gått fortere. Jeg lot meg tenke over og overbremse, og jeg bommet målet med en mil, men på en måte som misser poenget. Red Bull Foxhunt er en fantastisk begivenhet, full av flinke og støttende kvinner, det er kjempemorsomt og jeg har kommet meg videre på så mange måter. Vi sees neste år!

[Red Bull Foxhunt 2017 | Vi drar til Wales for å løpe en Trek Factory Racing Pro og 250 kvinne på en gjørmete dag for terrengsykling: https://no.sportsfitness.win/rekreasjon/Terrengsykling/1004048993.html ]