Terrengsykling i Nepal | Å sykle på Gosainkunda-stien i Himalaya

Vi tok opp filmeren av «The Gosainkunda Trail» Will Nangle i april 2019, bare dager etter at han kom tilbake fra Nepal. Vi pratet med ham om hvordan det er å prøve å sjonglere med terrengsykling og filming i Himalaya, hans erfaringer med helikopterløftet, hvor lett man kan blande skyer og fjell når de flyr inn i Kathmandu, og mye mer.

Så, du har nettopp kommet tilbake fra Nepal. Hvis du kunne fortelle oss litt, med dine egne ord, om hva du fikk til mens du var der?

Turen var på 10 dager med terrengsykling i Nepal, nærmere bestemt rundt Kathmandu-området. Først og fremst hadde vi en dag i Kathmandu for å finne oss til rette og så først dagen etter tok vi en heli opp til 4300 meter inn i et område som heter Gosainkunda.

Vi ble sluppet der, men dessverre var det mye mer snø enn vi først trodde det ville være, siden det var en stor storm som hadde kommet i uken før vi kom dit. Så i grunnen var det et lass med snø der vi skulle sykle. Dette betydde at vi ikke kunne gå så høyt som vi ønsket. Vi ønsket å gå helt opp til toppen.

Uansett, vi skjøt et par ting der oppe i snøen og dro deretter ned til det første tehuset som var omtrent 1300 meter loddrett. Og ja, jeg mener, det var en fantastisk nedstigning. Helt utrolig. Vi syklet terreng i fem dager, og bodde i tehus underveis.

Hvordan var sikten? Var det alt du hadde håpet det skulle være?

Ja, så vi var veldig heldige med været. Hver eneste dag fikk vi perfekt vær. Det var ikke for kaldt da vi falt, kanskje rundt 5 grader. Definitivt ikke så kaldt som vi hadde forventet. Spesielt for den tiden av året [slutten av mars / begynnelsen av april].

Egentlig var det mest ekstreme med det hele å gå fra 32 grader i Kathmandu til et sted der det var 5 grader på omtrent 10 minutter. Heli-turen fikk oss opp dit så raskt, og forskjellen var bare så ekstrem. Jeg ble så overrasket.

Jeg har brukt litt tid på terrengsykling, men dette stedet er bare et helt annet ballspill. Du vet at du virkelig anstrenger deg bare så mye for å prøve å få skuddet. Å ri ned, skyve sykkelen opp igjen; du virkelig føler det.

Naturligvis betyr Himalayas natur at det er forbundet med ting som høydesyke. Føltes det annerledes å ri så mye høyere over havet enn du vanligvis ville gjort?

Helt. 100 %. Vi hadde planlagt høydesyke bare fordi vi fløy inn på 4300 meter, og det er ganske mye å fly inn i og bruke tid på å gjøre der. Så vi bestemte oss for at vi skulle ha noen timer på 4300 før vi måtte ned til 3300.

Den første natten ble faktisk brukt på 3100 og alle var fine. Gutta jeg var sammen med hadde tilbrakt tid i høyden før. Alex bodde i Nepal i en årrekke og Mads driver fortsatt selskapet sitt ut av Nepal. De var, skal jeg legge til, selskapet vi gjorde alt dette med. Selskapet heter Himalayan Trails. Det var også Prayash Tamang med oss, en flott lokal fra Kathmandu, som tydeligvis var vant til det. Uansett, vi hadde stort sett alle pillene våre klare i tilfelle noen av oss begynte å bli syke og sånt.

Skalaen til dette stedet er egentlig noe annet. Jeg har bodd i Alpene i ni år, og da jeg fløy inn til Kathmandu, cruiset vi på 30 000 fot i en Boeing 747. Og jeg så ut av vinduet, og jeg tenkte «Å, det er litt overskyet. La oss se hva været gjør». Det var ikke skyer. Det var fjelltoppene. Bare der, på samme nivå som flyene. Det var utrolig.

Da vi fløy inn i 4300, forventer du at det er ganske høyt oppe, men du ser fortsatt opp på fjellene. Det er utrolig. En av toppene overfor oss da vi fløy inn var 8300, så du har fortsatt mye over deg. Og du er allerede så høyt oppe. Vekten er ikke av denne verden.

Hvordan reagerte lokalbefolkningen på deg og terrengsyklene dine, for folk sykler tydeligvis terrengsykling i Nepal, men det er egentlig ikke en vanlig ting der? Var det en merkbar reaksjon på det når du gikk rundt?

Helt sikkert. 100 %. Menneskene i Nepal er utrolige. De er så vennlige. De er så innbydende. Helt fantastiske mennesker. Og når de ser sykkelen din, stiller de spørsmål ved det. Og når de ser deg ri på den, kan de ikke tro at du kan ri noen av tingene du kan ri. Ungene er ikke sjenerte. De kommer opp og prøver å ta tak i bakhjulet ditt, bare for å se hvordan det føles og hva det skal gjøre. Jeg fikk lokalbefolkningen til å prøve sykkelen min, bare tråkket rundt for å se hvordan det er.

Portørene vi var sammen med, du vet de var alle interessert i å finne ut hva vi faktisk kunne kjøre ned. Slike ting. De er bare veldig interessert i det hele. Og, som du sier, terrengsykling blir stadig større i Nepal. Mens jeg var der, i Kathmandu, hadde de Asian Enduro Series. Så det er ting som skjer der. Du ser noen få mennesker som går rundt med syklene sine, og den merkelige typen old school-sykkel. Det endrer seg.

Hvem tok deg med rundt?

Så, det er dette selskapet som heter Himalayan Trails, drevet av en fyr som heter Mads Mathiasen. Han ordnet oss fullstendig mens vi var der ute. Kan egentlig ikke takke ham nok. Han kjente området så godt. Stien vi var på har i grunnen aldri blitt ordentlig kjørt. Det var mer som en ekspedisjon for å sjekke ut stiene og se om det i det hele tatt var mulig å kjøre. For å se hvordan det flyter, med sikte på å bruke det til kommersiell bruk. Han hadde gått den før, så han hadde en veldig god ide om hvor vi skulle, men stien, jeg mener den hadde noen tekniske partier, var utrolig. Har egentlig aldri blitt rørt av sykler. Bare fantastisk.  

Er virkningene av jordskjelvet i 2015 i Kathmandu fortsatt synlige? Fikk du en følelse av at Nepal er i ferd med å komme seg etter katastrofen?

Ja, så de bygger fortsatt om. Du kan fortsatt se enorme sprekker i veggene. Mange av landsbyene vi besøkte ble virkelig hardt rammet av jordskjelvet. Det var bygninger med bare enslige vegger som fortsatt sto. Det er en så langsom prosess for dem å gjenoppbygge. Det er så synd å se det. Det er virkelig overraskende å se hvor mye skade det faktisk var. Du hører om hva som skjedde, men for disse menneskene, som virkelig er i ræva, tar det så lang tid å komme til steder. De har egentlig ikke mye for forsyninger og sånt, så hele gjenoppbyggingsarbeidet tar mye lengre tid.

Jeg var tydeligvis ikke der da det skjedde, så jeg er ikke sikker på hvor mye de allerede har bygget om. Det er ikke opp til meg å kommentere hvordan det var på den tiden, men fotografen jeg var sammen med, Alex Treadway, tilbrakte mye tid i det området før jordskjelvet, og han var virkelig i sjokk da han så alle skadene det forårsaket og hvordan ting hadde endret seg. Så jeg tror jeg forsto alvorlighetsgraden av det hele mer bare på grunn av reaksjonene hans.