Få mest mulig ut av "Udyret fra østen" | Vi gikk snowboard i Nord-Irland

Og så er helgen nesten over, og vi innser at vi ikke har hatt noe av det, og brettene våre ble vokset for noen dager siden, og jeg fant nettopp trugene mine og det er bare én ting for det – faen prognosen. Skru på snørapportene. Vi drar.

Og slik var det at jeg møtte Paddy i Castlewellan søndag morgen, og etter 30 minutter med varebil-drosje-smarter, står vi her, på snøen ved foten av Slieve Meelmore, Gore-Tex'd og startet opp og klare til å gå. (Jeg sier Gore-Tex – jakken min har nå hatt så mange tech-vasker at den har samme vanntetting som en kvadrat med kjøkkenrull).

Temperaturen flørter rundt null, sikten er forferdelig, og det vinden driver på oss føles mye som regn. Verre, jeg kan se mye lyng der jeg burde se snø. Melk og duker. 'Det vil være noe der oppe', forsikrer Paddy meg, 'og sikker på hva annet ville du vært på?'

Jeg har ikke noe godt svar på det, så vi dro. Paddy er en erfaren backcountry-løper, og når de skinnene er på, ser han ut til å stige mye i samme hastighet som jeg går ned, og når vi er på fjelltur ser jeg meg selv som regel i bakhodet til Paddy (når jeg i det hele tatt kan se ham) ) prøver å finne midtpunktet mellom hybris og et hjerteinfarkt. En av disse dagene må jeg kjøpe et split-board, men foreløpig må trugene og stengene mine klare. Og uansett, de som prøver å ikke kaste opp pauser er alltid en god mulighet til å stoppe opp og nyte omgivelsenes majestet.

Vi følger Morne-muren. I over hundre år har muren stått stolt på fjellene, kjærtegnet konturene deres, holdt de mange sauene og storfeene trygge fra ... andre sauer og storfe. Det er et ikonisk stykke sivilingeniør, og granittsteinen den er laget av er muskelen i hjertet av fjellene våre, og vi elsker den.

Men det er ikke noen av disse tingene; det er verre. Rundt hjørnet av varden dukker det plutselig opp Darth Vader, bare nå ser det ut til at fyren har rabies på toppen av alt annet. Bare at det ikke er Darth Vader, det er en løper som har på seg en elevasjonstreningsmaske, og ut av filtrene henger en femtommers halvfrossen sikl.

Hvis jeg ikke var forberedt på det, er jeg enda mindre forberedt på kameraten hans som materialiserer seg bak ham, pyntet i fleece, trakkiebukser og boblelue fra Lidl. Jeg kom så vidt opp her med sko og staver, Gore-Tex og briller – Nord-Irland jeg hilser deg. Jeg trekker frem kameraet mitt, men de to har allerede forsvunnet tilbake i mørket, og jeg har bare Paddys ord for at de var der i det hele tatt.

Vi fullfører maten og begynner nedstigningen. Jeg misliker å gå nedover en skrånende overflate, det er bare ikke gjort – du enten ruller eller sklir. Men nok en gang ler fjellene av mine små menneskeforestillinger og tvinger oss til å falle og snuble ned fra toppen i støvlene. Det er fortsatt en veldig hyggelig opplevelse, men jeg er altfor klar over at selv om jeg nå har løsnet brettet fra sekken, forblir det en passasjer og ikke et kjøretøy, egentlig 5 kilo pluss ubrukelig vindfangende p-tex.

"Baller til dette, jeg spenner inn." Paddy føler det samme. Det er bare et to meter bredt snøbånd som skal følges, den samme stripen vi så godt som avviste på vei opp, oppbyggingen skapt av veggen. Alt annet er lyng og stein. Og de to meterne er ikke konstante, noen ganger er det bare bredden på et brett mellom steinene, noen ganger ikke engang det, men det er der, og det er der på grunn av veggen.

Og det viser seg å være den mest spennende, sjelfulle shred jeg har hatt på lenge, lenge. Det ser ut til at en to meter lang korridor og den riktige holdningen er alt du trenger, og snart roper Paddy og jeg og roper som barn, veggen visker ut ved siden av oss som et miniatyr steintog.

Jeg minner meg om noen australiere jeg en gang møtte mens jeg surfet på Bundoran for år siden, og hjemmevideoen de så stolt viste alle; timer med opptak av ydmyke irske steinvegger og veldig lite annet, skutt fra vinduet på bilen deres i bevegelse, en endeløs grå uskarphet preget av begeistrede australske utsagn, «vi har ikke disse hjemme, kompis!»

Det er sånn nå, Morne-muren, barrieren fra vår kollektive nordirske samvittighet (og å hvor vi Norn Irons liker en god gammel barriere) som glir langs ved siden av oss og gir oss veien hjem, og legger til den unnvikende, mye ettertraktede kirsebær til det som allerede var en ganske grei kake. Når snøbåndet smalner, retter vi det rett ut, steinene vi ollie, og når vi ikke kan gjøre noe av det, stabler vi det bare ler i den stadig bløtere snøen. Paddy tar et kjerneskudd, han bryr seg ikke.

Vi passerer et par forvirrede turgåere som byr på tuting og vennlige bølger. Støyen fra bekken topper seg og avtar når vi sklir forbi dens slingringer, og så, usannsynlig lenger enn vi forventet, men fortsatt for tidlig, er den over, og vi er tilbake til støvelpakkene for å ta oss den siste halve milen hjem.

Du kan også like:

Fly, tog og en virkelig sint kone | Hvordan en snowboarders flyplasstransport ble til et mareritt

Fra Simpsons til South Park | 16 Snowboard-grafikk inspirert av TV