Johan Cruyff – Depresjon og ulykkelig kjærlighet

Jeg har låst meg inne på rommet mitt. Avverge all menneskelig kontakt. Sikker, det er flinke folk der ute, flotte folk, men min lykke i det siste, har blitt skutt. Alt jeg har å se frem til er en slurk vann og de fire pillene jeg tar om natten, som får hjernen min til å føles som en sjøsyk sjømann på en oppblåsbar smultring.

I dag skulle bli nok en av de dagene, hvor jeg mens jeg er borte timene som sees mellom en tilstand av søvn og selvforakt, helt til Johan Cruyff sparket i bøtta.

For faen skyld. Ikke ham. Jeg må skrive om ham - han var en av oss !

---

Hele Johan Cruyffs liv har vært en samtale med ham selv. Mennesker, fans, Kolleger så Johan som en overbærende stikker først, et pretensiøst stikk senere, og endelig, et geni da metodene hans i galskap ga utbytte og endret hvordan fotballspillet blir sett, irreversibelt.

Rullet inn i bakhodet hans nå, Johan Cruyffs øyne pleide fortsatt å glimte når han ble lyrisk over skjønnheten i rommet, selv om ansiktet hans var surt gjennom år med kynisme og mistillit. Det var som å se Mark Knopfler eller Simon fra Simon og Garfunkel snakke om musikk – lyden av tonene mellom notene – stillhetene som lager musikken. Du kan ikke se de vakre trekantene lenger, nå, kan du? – med eller uten Jaime Carraghers magiske markører.

Johan pleide å rusle om fotball, på i timevis for alle som vil lytte. Derimot, etter å ha bestemt seg for å forlate skolen i en alder av 12 år, han befant seg ofte i uro når hans overfylte ideer ikke passet til kjeksen i barneskolens ordforråd. Selv som fotballspiller, han bjeffet alltid ordrer til den mye omtalte misnøyen til lagkameratene og lederne. Hans egen biograf, Nico Scheepmaker, ga ham opp, sier "selv når Cruyff snakket tull, han snakket interessant tull.» Og dermed, han ble merket til hans døende pust.

Det var et undertrekk, en lunken tristhet hver gang du hørte Cruyff snakke siden. Redusert til å kommentere for nederlandsk TV, man kan ikke la være å undre seg over tragedien i hans fortsatte eksistens – avstått som ‘senil’, som et stort sinn som ikke lenger eksisterer. Tragedien var todelt:en, diskusjon om fotball, riktignok, var en nysgjerrig, men en investert måte for selvterapi. Akkurat som hvordan stand-up tegneserier ser på yrket sitt, det tar opp alle aspekter av deres ellers så tomme liv, og overlater veldig lite til noe annet. For det andre, var det faktum at det ble tatt fra ham. Og det, kjære leser, er mer synd på oss enn ham. Hans ideer, uansett hva det kunne ha vært, er nå ormemat.

---

Jeg våknet i dammen min av sikle i dag, Radiohead brøler fortsatt fra de overbetalte høyttalerne mine. Strekker ut hånden for å slå den av, Jeg fant en bok i veien. Undersøker videre, siden som var lurt hadde en overskrift jeg ikke leste. Jeg leser aldri overskrifter eller titler. De er formastelige i noen tilfeller, villedende i de fleste- fortelle deg å tenke hva du skal tenke før du har hatt sjansen til det. På ingen liten måte, fornærme intelligensen din selv før du gjør forfatteren høfligheten til å bruke din verdifulle tid, lurer på hans tomme grublerier.

Passasjen lyder, "Det som vil overleve av oss er kjærlighet, Kjærlighet er evig, her hviler en stund, Kanskje de døde ligger lykkelige i de velstelte tomtene, eller kanskje de foretrekker det glemte, gjengrodde hjørner. Kanskje, desillusjonert, de foretrekker at navnene deres utslettes av tid og vær. Kanskje ikke. Det var bare lyden av den sterke vestenvinden på det stedet, og jeg var ikke der så lenge før jeg tenkte at jeg skulle dra.'

Johan Cruyff var en romantiker, elsket fotball. Ugjengelig, fotball kom videre med de mer fasjonable damene. Som han sa i 1996, etter at han ble bedt om å forlate Barcelona - "Tidens tann har gjort sitt."

Hvilken sjanse har romantikerne?

[Johan Cruyff – Depresjon og ulykkelig kjærlighet: https://no.sportsfitness.win/sport/fotball/1004039641.html ]