Gjesteinnlegg skrevet av Sarah Maurer fra Miss Adventure Pants

Leter du etter en ultra-utholdenhetstur som vil bryte deg ned, løfte deg opp og blåse tankene dine – noen ganger alt på samme time? Da kan Grand Canyon-kant-til-kant-til-kant-turen (R2R2R) være akkurat giften du har lett etter. Slik er det å gå 42 miles og få 11 000 fot høyde på én dag.

For å virkelig vise deg hvordan Grand Canyon R2R2R utfolder seg – de geografiske, fysiske og følelsesmessige opp- og nedturene – skal jeg legge ut dette time for time. Tider og temperaturer er estimert fra hukommelsen min, som blir verre etter hvert som turen går. Vennligst ikke lev og dø av dem.

1 dag før fottur fra Grand Canyon Rim til Rim to Rim (R2R2R)

Jeg ringer mamma og gjør den feilen å fortelle henne at jeg er i ferd med å gå 42 miles over Grand Canyon.

Naturligvis synes hun det er en forferdelig idé. Hun minner meg på at bestefaren min døde ung av hjertesykdom, og at jeg må være mer forsiktig med meg selv.

Jeg minner henne om at bestefar var en arbeidsnarkoman som stort sett bodde på kielbasa de siste 20 årene av sitt liv. Men stille legger jeg hjertesvikt til min lange liste over frykt, som inkluderer

• Fallende
• Klapperslanger
• Går tom for vann
• Heteslag
• Ombelåning av huset mitt for å betale for en helikopterevakuering på 30 000 USD

Da jeg hadde sagt ja til å gjøre R2R2R tilbake i januar, hadde jeg vært veldig spent på den. Nå som det stirrer meg i ansiktet, føler jeg mest kvelende angst. Det er aldri en flott tid å vandre over Grand Canyon på en dag. Men akkurat nå jobber jeg med to jobber, håndterer farens skifte utenfor staten, og har ikke hatt mye tid til å trene.

Dessuten har jeg gått opp i vekt nylig. Så hvis jeg ikke kan dra rumpa over canyon og tilbake, vil jeg være den tjukke jenta som gikk tom for damp. I hvert fall i mitt eget sinn.

Imidlertid har jeg lært av erfaring at å gjøre harde ting er bra for deg - og at det også er helt normalt å overbevise deg selv på forhånd om at de vil drepe deg. Så jeg trekker pusten dypt og drar hjem og pakker.

Les relaterte innlegg:

Vandre og klatre i Grand Teton – alt du trenger å vite

De aller beste fotturene i Yosemite nasjonalpark

U gå glipp av fotturer og stier i Rocky Mountain National Park

Offentliggjøring:extremenomads.life er deltaker i Amazon Services LLC Associates-programmet, et tilknyttet annonseringsprogram utviklet for å gi nettsteder et middel til å tjene annonseringsgebyrer ved å annonsere og lenke til Amazon.com. Denne siden kan også inneholde tilknyttede lenker til produkter eller tjenester fra andre enheter.

Før vi dykker videre, her er noen fakta om å gå fra Grand Canyon fra kant til kant.

Ruter

De fleste R2R2R-vandrere starter fra Grand Canyon Village på South Rim, går til North Rim og går tilbake. Om sommeren, når flere veier er åpne, er det også mulig å starte fra North Rim. Imidlertid vil temperaturene i den indre canyonen overstige 100 F på dette tidspunktet, så dette kan bli tøft.

Avstand og høydeøkning

Avhengig av hvilken sti du tar opp og ned South Rim (South Kaibab eller Bright Angel), vil kjørelengden din for tur-retur variere fra 42 til 46 mi. South Kaibab Trail er 2 miles kortere enn Bright Angel Trail. Begge er ganske naturskjønne, så vurder å gå ned den ene og opp den andre.

I tillegg til å vandre tilsvarende et ultramaraton, vil du få 11 000 fot høyde på R2R2R. Dette er ikke en statistikk å ta lett på, spesielt siden 4500 fot vil skje på slutten av turen når du er ganske bortkastet.

Høyde er også en faktor. Din maksimale høyde for Grand Canyon R2R2R vil være omtrent 8200 fot på North Rim. Det er høyt nok til at du vil legge merke til mangelen på oksygen, spesielt når du kommer fra havnivå.

Tid på året

Vår og høst er de beste tidene for å prøve Grand Canyon R2R2R. Den indre canyonen blir ganske varm (over 100 F) om sommeren. Dyp snø kan være et problem om vinteren, spesielt på den høyere nordkanten.

Reise- og planleggingsinformasjon

Jeg har skrevet en detaljert guide til Grand Canyon R2R2R på bloggen min. Den dekker hvor du skal bo, hvilket utstyr du skal ta og hvordan du håndterer viktig logistikk som vann på sti.

Nå som du har litt kontekst, tilbake til historien.

9 timer før R2R2R

Jeg ankommer hotellrommet mitt for å finne vennen min Jay, som gikk på R2R2R i fjor, og malte hele fotsålen med New-Skin. Jay er en dyktig turgåer og fjellklatrer, og han insisterer på at det er den beste måten å forhindre blemmer på.

Jays nye kjæreste skal gå på R2R2R for første gang med oss. Hun ser på og lurer på om hun også skal male på litt New-Skin. Jay og Jess er begge supersunne typer som spiser rent og bruker helt naturlig deodorant. New-Skin lukter giftig, som en blanding av terpentin og batterisyre. Men til slutt strekker Jess seg etter det.

Mens Jess gummierer føttene, hjelper Jay meg å pakke den oppblåste Camelbak-ryggsekken min. Han er overbevist om at jeg har tatt med for mye utstyr og ikke på langt nær nok mat. Med en ingeniørs presisjon forklarer han at han skal bære 21 matvarer (barer, goos, etc.). Han overtaler meg til å bære 15 gjenstander, pluss den resterende halvparten av Subway-sandwichen jeg kjøpte for timer siden i Tuba City.

Jeg ender opp med en pakke som er lett, men kanskje litt skjelven på de 10 essensielle av overlevelsesutstyr.

7 timer før

Jay, Jess og jeg tar en spasertur langs South Rim for å strekke på beina. Det er en vakker, klar dag, og kanten myldrer av turister og shutterbugs.

Gal statistikk:

Av de 6 millioner menneskene som besøker Grand Canyon hvert år, vil bare 1 prosent faktisk komme ned under kanten. Så til tross for min angst, føler jeg meg litt selvtilfreds når jeg ser på folkemengden som går rundt i flipflops.

Vi stopper i gavebutikkboken, hvor vi blir møtt av en bokutstilling. Boken heter Death in the Grand Canyon. Jeg prøver å ikke ta dette som et dårlig tegn. Jeg blar i en bok og er lettet over å høre at flyulykker er dødsårsaken nummer én i canyonen. Å unngå å krasje fly ovenfra virker gjennomførbart.

6 timer før

Vennegjengen vår (for det meste knyttet til Bill og Sherri) samles i restauranten Bright Angel Lodge for "siste kveldsmat". Dette blir Bills femtende R2R2R-tur, noe som gir meg håp. Det faktum at han stadig kommer tilbake tyder på at dette kanskje være morsommere enn å ta en koloskopi uten sedasjon.

Innen servitrisen kommer rundt har nervene mine fått det beste ut av meg. Selv om ingen andre drikker, bestiller jeg et glass vin. Så snart jeg gjør det, ber Jess umiddelbart om en også, og Bill bestiller en øl. Hvis en av dem faller 300 fot fra South Kaibab Trail om noen timer, har jeg bare meg selv å skylde på.

5 timer før

Tilbake på hotellrommet sover jeg noen timer og drømmer om å bli fanget på I-70 på et høyt fjellovergang i snøstormen. Kanskje jeg allerede dør av heteslag i bunnen av canyonen, og dette er hjernens siste gisp.

Å gå fra Grand Canyon fra kant til kant:Og slik begynner det...

Time 0

Miles:0

Tid:0000

Temperatur:32 F

Status:Tisser i buksene mine

Bill og Sherri henter oss ved midnatt og kjører oss til stien. Det er under frysepunktet, og vi har alle på oss hansker, luer og hovne jakker. Jeg kan faktisk se pusten min i luften.

Vi møter resten av gjengen og begynner å gå nedover South Kaibab Trail. I løpet av 10 minutter kommer vi til et bilde av noen som kaster opp. Jeg prøver å ikke ta dette som et dårlig tegn.

South Kaibab Trail er bratt, serpentinaktig og super skummel i mørket. En gang i blant ser jeg ut i mørket ved siden av stien og kjenner et stort rom gjesper ved siden av meg.

Jeg innser snart at stien er veldig støvete - og at støvet består av 99 prosent pulverisert muldyr. Jeg forbanner meg selv for å ha glemt buffen min på hotellrommet.

Time 3

Avstand:7,4 miles

Tid:0300

Temperatur:55 F

Status:Groggy

Vi stopper for å fylle på hydreringsblærene våre på Ranger Station ved siden av Phantom Ranch Ranger Station og kantine. Rart nok kan vi lukte noen som lager pannekaker inni.

Bill forteller oss at på vei tilbake (en tid som virker ufattelig fjern akkurat nå), kan vi kjøpe limonade fra kantinen Phantom Ranch. Det er en tanke som vil forfølge meg de neste 16 timene.

Time 6

Avstand:13,0 miles

Tid:0600

Temperatur:59 F

Status:Bekymret

Rett etter å ha kommet ut av en bokscanyon, blir vi overrasket over å møte vennene våre George og Jenna (som dro noen timer tidligere enn vi gjorde) som sitter ved siden av stien i mørket. De forteller oss at det er en ufremkommelig bekk som krysser opp foran. Vannet raser, bruser og renner nedover en foss. De har bestemt seg for å snu.

Nervøse, vi fortsetter. Rett før vi kommer til den hovne bekken snubler vi nesten over en turgåer som ligger på stien i en sovepose. Han forteller oss at den brusende strømmen skremte ham også. Han venter på soloppgang slik at han kan se bedre på krysset.

De tuller ikke. Vi kan høre vannet rase nedover fossen lenge før vi ser det. Et øyeblikk står vi ved siden av den hovne strømmen og lurer på om dette er slutten på R2R2R-håpene våre.

Bill forsikrer alle om at det ikke er så farlig, og at i et normalt år kan du hoppe over denne dumme strømmen. Berømte siste ord, tenker jeg og ser på fossen. Men når han spruter over, er det rasende hvite vannet ikke dypere enn anklene hans.

Jeg håper som faen at dette blir en metafor for resten av turen.

Time 6.5

Avstand:14,2 miles

Tid:0700

Temperatur:62 F

Status:Forbløffet

Etter syv timers vandring i mørket ser vi soloppgangen på Cottonwood Campground. Plutselig, magisk, flykter mørket, og vi blir fraktet inn i hjertet av Grand Canyon. De fargerike rockebåndene svever utrolig høyt og representerer millioner av år på jorden. Sherri påpeker Vishnu Schist og Bright Angel Shale som om de er gamle venner.

En bobil dreper stemningen ved å advare oss om at det er 4 fot med snø på South Rim. Men fordi vi er fra Colorado, rister vi ham raskt av oss. Vi vet alle at turister elsker drama. De blir konstant "nesten" belastet av elger som er en mil unna - og faktisk også rådyr.

Time 8

Avstand:17 miles

Tid:0900

Temperatur:58 F

Status:Døende (muligens)

Jeg biter meg i leppa og begynner å plukke meg over en utsatt del av North Kaibab-stien som krysser under en foss. Solen har ikke truffet denne veggen ennå, og stien er et solid isark. Et lite skritt til venstre vil få meg til å stupe hundrevis av fot nedover canyonveggen som Wile E. Coyote. Jeg motstår trangen til å gå ned på hender og knær.

Time 10

Avstand:21 miles

Tid:1000

Temperatur:44 F

Status:På toppen av den jævla verden

Fra Supai-tunnelen (ligger 2,7 miles fra North Rim) blir stien en snøsleng. Jo lenger vi klatrer, jo mer sklir vi og stolper. Tempoet vårt går ned til en gjennomgang.

For å fordrive tiden snakker vi om hvordan folkene der hjemme bare ikke forstår oss. Jeg forteller en historie om et teambuildingsarrangement på jobben min. Alle skulle dele bilder fra helgen 4. juli slik at vi kunne bli bedre kjent med hverandre.

Jeg hadde besteget Olympus. Ingen var imponert. Kollegaen min tok med et bilde av katten hennes som heter Starfish. Publikum gikk amok.

Og så er vi plutselig på toppen av North Rim av Grand Canyon – pluss fire fot med snø. Jeg har gått så lenge på dette tidspunktet at det nesten føles som et sjokk å ankomme. Alle er så glade for å slutte å gå oppoverbakke, du skulle trodd vi var ferdige, ikke bare halvveis.

Vi sklir og glir over til løypeskiltet - den eneste overflaten i sikte som ikke er dekket av snø - for en alt for kort hvile- og feiringspause.

Time 12

Avstand:26,4 miles

Tid:1200

Temperatur:79 F

Status:Frisky

Etter å ha gått ned den vanskelige delen av North Kaibab Trail, stopper jeg ved Manzanita Day Use Area for å fylle på vannblæren og spise Subway-sandwichen min. Den bløte veggie-suben min smaker så godt at jeg blir forvirret. Det siste måltidet til de dømte kunne ikke slå det.

Jeg takker stille Jay for å ha oppfordret meg til å pakke mer mat. Av de 15 "varene" mine har jeg allerede spist 10. Men selvfølgelig kan jeg drikke litt kald limonade om bare noen timer …

Time 14

Avstand:29,4 miles

Tid:1400

Temperatur:84 F

Status:Steker i hjel

Selv om det objektivt sett ikke er så varmt, føler jeg at jeg går i en ovn. Noe med denne canyonen konsentrerer og forstørrer varmen. Trettheten begynner å sette inn. Stiløperne mine blir plutselig fylt med bly. Jeg har ingen anelse om hvordan folk støter på denne tingen om sommeren.

Når jeg kommer til bekkekrysset motstår jeg trangen til å legge meg ned og rulle i vannet. Tanken på limonade, bare noen få kilometer foran Phantom Ranch, holder meg i bevegelse.

Time 16

Avstand:34,6 miles

Tid:1610

Temperatur:75 F

Status:Stiv og forbanna

Vi ankommer Phantom Ranch 10 minutter etter at kantinen stenger for dagen. Det blir ingen lemonade for oss.

En mann sitter ved et piknikbord med et par papirkopper med gul væske. Når han vinker oss over, vann jeg umiddelbart i munnen min.

"Hei er du Becky og Brian?" han spør. "Dette hvis for Beckys gruppe."

Jeg motstår trangen til å skade ham med en pinne.

Nå har jeg mistet oversikten over all tid og kjørelengde. Uten å tenke på implikasjonene setter jeg meg ned på en stein for å spise noen gullfiskkjeks. Når jeg går for å reise meg, skjer det ingenting. Musklene mine har frosset på plass.

Etterhvert kommer jeg meg på beina på en eller annen måte og lunker rundt på gården. Gangarten min er som en zombie med isjias. Og det gjenstår fortsatt 4 timer og 4500 fot med høydeøkning.

Time 18

Avstand:37 miles

Tid:1830

Temperatur:61 F

Status:Et sted mellom forbløffet og forvirret

Vi begynner vår (sakte) oppstigning tilbake opp South Kaibab Trail. Omtrent halvveis opp til kanten, blir vi behandlet på en virkelig fantastisk solnedgang. Hettene og toppene rundt oss blir ildrøde. Gjennom mitt semi-delirium ser de nære nok ut til å ta på dem.

Det er muligens det vakreste jeg noen gang har sett. Men jeg er så sliten at jeg ikke engang strekker meg etter kameraet. Kanskje det hele er til det bedre. For en gangs skyld sitter jeg bare, nyter øyeblikket og gjør mitt beste for å huske.

Time 20

Avstand:42 miles

Tid:2000

Temperatur:42 F

Status:Hellige baller

Mørket faller på. Vi fortsetter vår endeløse stokking, og passerer skiltene til Ooh Ahh Point og den oppkastende fyren. Pluppene av muldyr-bajs blir friskere og mer voluminøse. Og plutselig er vi på toppen av South Rim igjen ved siden av South Kaibab Trailhead-skiltet.

I det øyeblikket faller grogginess og delirium bort, og det er et øyeblikk av ren lykke og glede. Vi begynner alle å le og juble. Det er vanskelig å si i mørket, men jeg vedder på at noen av oss gråter litt også. Det gjør i hvert fall jeg.

Jeg har nettopp gått 42 miles, hovedsakelig avhengig av sinnets kraft. Det får meg til å lure på hva annet jeg kan halvrøve i livet og slippe unna med.

Og kanskje det er på tide å slutte å være så hard mot kroppen min. Hvem bryr seg om at den gikk opp i vekt? Hvis den kan gå over Grand Canyon og tilbake, må den ha det bra.

1 time etter

Jeg ligger lys våken på hotellrommet. For kanskje andre gang noensinne, er jeg bokstavelig talt for trøtt til å sove. Nerveendene mine skurrer i mørket når Jay og Jess går gjennom døren.

Jeg spør Jess hvordan det var.

"Det var..." sier hun. Men hun fullfører ikke setningen. Hvilket oppsummerer R2R2R perfekt. For hvordan forklarer du en slik opplevelse? Alt du egentlig kan si om den turen er …

Det var.

Har du et spørsmål om å gå fra Grand Canyon fra kant til kant? Slå Sarah opp på Instagram , i henne Fjellbestigere og ryggsekkturister i Trenings Facebook-gruppen, eller i en kommentar nedenfor.

[Vandring fra Grand Canyon fra Rim til Rim til Rim på 1 dag:Hvordan IKKE dø!: https://no.sportsfitness.win/sport/annen-sport/1004051666.html ]