Viktigheten av løpsgodtposen

Jeg føler at jeg må ta opp temaet "race swag", som er i tankene mine fordi jeg nettopp har fullført et løp og gikk av med det største utvalget av gaver jeg noen gang har mottatt i løpet av 20 år med racing.

Løpsgaver er alltid noe av et lotteri, og jeg har kommet ut av målområdet til mang en atletisk innsats med lite mer enn en plastpose full av brosjyrer for innsatsen min.

Jeg husker en anledning hvor jeg, etter et rettsmedisinsk søk ​​gjennom de mange flygebladene som lå i post-race-bæreren jeg fikk, innså at godsakene mine var et par poser med muskelmasse og en liten pakke Love Hearts – ideelle gjenopprettingsartikler for den slitne idrettsutøveren.

Ved slike anledninger prøver jeg naturligvis å kompensere for denne mangelen ved å klare meg med så mange bananer og drinker jeg kan bære.

Når du er på topp

Når det er sagt, fullførte jeg en gang et sykkel- og løp-arrangement i Italia kalt Grancombinata d'Italia, og ved den litt kaotiske målstreken fikk jeg en liter vin i hånden og så mange poser med pasta at jeg måtte betale ekstra. bagasjeavgift på flyet hjem.

Likevel har selv dette blitt overtrumfet av løpet jeg nettopp har gjennomført – «Dramathon ', et stimaraton i høylandet i Skottland, som starter ved Glenfarclas Whisky Distillery, slutter ved Glenfiddich Distillery, og besøker flere andre destillerier langs ruten, inkludert Cragganmore, Ballindalloch, Cardhu, Tamdhu og andre pilegrimssteder.

Etter å ha fullført den litt vakre ruten gjennom Speyside ble jeg belønnet med ni – NI! – miniatyr whiskyflasker fra destilleriene vi passerte, et whiskyglass med ‘Dinnae bottle it’ etset på, en t-skjorte, en sammenleggbar kopp og en medalje laget av et stykke whiskyfat. Gjorde han det ikke bra!

Svømmegallaer har vanligvis vært de begivenhetene der jeg har gjort det dårligst i ligningen pris vs godbiter – så mye at jeg noen ganger har vært kjent for å frigjøre visse gjenstander fra bassengkanten, og den dag i dag er garasjeveggen min utsmykket med skilt erklærer at dykking er forbudt og at det ikke skal være bombing, dytting eller kraftig klapping.

Ironman-løp er der jeg pleier å få de største gratisgavene, som ryggsekker, hatter og t-skjorter – selv om jeg ikke er sikker på at "gratis" er det riktige ordet gitt gjennomsnittskostnaden for løpspåmeldinger.

Godsaker å være takknemlig for

Men det pleier å være de mer tilfeldige eller nyttige rasegavene jeg husker best, for eksempel:

• Kompresjonssokker, hvor leggmusklene mine ble målt med snor for å sikre riktig størrelse.
• Et par tri-shorts med en innsats som var så ubehagelig at det fikk sykling til å føles som om jeg satt på en skrivemaskin.
• Kroppsservietter, som var spesielt nyttige fordi siden jeg begynte med triatlon, har offentlig vannlating blitt en av hovedhjørnesteinene i livet mitt.
• En bananskjærer i plast, i form av en banan, som er for sløv til å kutte skiver, så det er bare å mose bananen til en fruktkjøtt.
• En ulllue med snøring med et hull i toppen, som fikk meg til å se ut som om noen nettopp hadde barbert en bison.

En annen bemerkelsesverdig rekke gaver jeg mottok var etter Warwickshire Bear Ultra, hvor jeg mottok en flaske cider, den deiligste flapjack jeg noen gang har spist og et stykke papir som erklærte at et tre var plantet i navnet mitt.

Denne siste gaven var spesielt nydelig og appellerer virkelig til en person som meg – noen med en trekning full av rase-t-skjorter som jeg ikke har brukt på fem år.

Uansett, det er nå triatlon, duathlon, aquathlon, maraton, swimathon, bikeathon og dramathon jeg har gjort.

Og jeg kommer definitivt tilbake for å gjøre den siste av disse igjen, ikke minst fordi jeg drakk miniatyrene på slutten og nå ikke kan huske hvordan banen ser ut. Skål!

Illustrasjon:Daniel Seex