coaching
Ekstremsport
Fitness
Martial ArtsSnowboard i Russland | Søker etter det ultimate hemmelige stedet over polarsirkelen
Ord av Jurgen Groenwals | Bilder av Eric Verbiest
«Et hemmelig sted», er det overraskende raske – og noe kortfattede – svaret fra den gåtefulle Mathias Andrä til en gruppe italienske skiturister som spør målet vårt. Vi er på jernbanestasjonen i St. Petersburg, klare til å gå ombord på en "tjue-timers" togtur mot Murmansk, og denne gruppen ser ut til å irritere guiden vår. Det er åpenbart at Mathias ikke er i delingsbransjen.
Eller kanskje bakrusen hans forklarer det. Vår ankomst til St. Petersburgs togstasjon følger en sightseeingtur i det som må være en av de vakreste byene i Russland, men også en natt med heftig festing og noen for mange shots med vodka. Uansett, selv om han ikke er villig til å dele det med italienerne, er vårt parti veldig spent på destinasjonen Mathias har fortalt om. Destinasjonen som ligger mange timer nordover, høyt over polarsirkelen i Russlands nordvestlige hjørne, nær den skjemmende lille landsbyen Apatity.
Søket etter fjernkontrollen
En felles venn hadde introdusert meg for Mathias og SnowXplore-selskapet hans. Jeg har kjørt frikjøring i årevis og utviklet en lidenskap for ukjente destinasjoner over hele verden. Men hvor ideen min om fjerntliggende slutter, er der Mathias går inn i spillet.
I årevis har han tilbudt turer til Kirgisistan, Usbekistan, Kamtsjatka... Han sier at han kanskje stopper turen til Usbekistan fordi det har blitt for trangt der, og han revurderer tilbudet til Kirgisistan av samme grunn. Til tross for det perfekte pulveret, vil han ikke engang vurdere å reise til Japan. For opptatt.
Klimaendringene fikk Mathias til å bevege seg i retning polarsirkelen. En heldig tilfeldighet, takket være Google Earth, lot Mathias oppdage, for nesten ti år siden, den lille byen Kirovsk og dens fjellkjede.
I lengste tid var han den lokale helten, den ensomme ulven innen snowboard, og oppdaget løyper på baksiden av feriestedet med to heiser. Jeg var allerede solgt på det vanlige programmet han tilbyr der, men til denne turen hadde Mathias andre ideer. Han vil at jeg skal bli med ham på leting etter nytt terreng og nye linjer, i en fjellkjede der han håper ingen har våget seg før.
A Bunk in Wagon Eight
En lang togreise betyr å lese, sove, høre på musikk, dele snøopplevelser, diskutere livsproblemer og generelt sette verden til rettigheter. Mathias, født i det tidligere Øst-Tyskland og gammel nok til å ha kjent det gamle regimet, er ikke overbevist om at livet har blitt bedre siden Tysklands gjenforening. Som barn hadde han alltid alt han ønsket seg. "Du kan ikke gå glipp av det du ikke vet," sier jeg til ham. "Eller det du ikke trenger," er hans skarpe svar.
Våre stoppesteder er små byer med et sovjetisk utseende hvor du kan kjøpe mat og øl eller chatte med andre reisende. Det vil si hvis du snakker noe russisk. Jeg hadde allerede lagt merke til at selv i St. Petersburg var ikke folks kunnskaper om fremmedspråk hva de er i resten av Europa.
Når vi først har satt oss på toget er det ingen som snakker annet enn russisk. Heldigvis er Mathias flytende – en av fordelene med å vokse opp i DDR. Utenfor går landskapet forbi togvinduet i svært sakte 50 kilometer i timen. Jeg fortsetter å stirre inn i det store hvite ingenting.
Til tross for innsatsen fra regjeringen, forlater flere og flere mennesker denne kalde delen av Russland. Det hele er bare trær og innsjøer, dekket av uberørt snø. For timer. Når vi passerer gjennom Kovda og krysser inn i Polyarnye Zori (eller som vi vil si, polarsirkelen), endres miljøet. Bakker begynner å reise seg ut av det hvite, steiner begynner å leke mellom de alltid medfølgende trærne. Snødekket blir enda tykkere, små hytter stønner under vekten av det.
Ankomst i Apatity
Folkene som hopper av toget i Apatity har alle med seg ski eller snowboard. «Se hva jeg mener, dette stedet blir for travelt,» gjentar Mathias sine problemer. "La oss gå og finne nytt terreng." Siden jeg er kjent med både de store europeiske feriestedene og noen "hemmelige steder" i Europa, må jeg være uenig med Mathias. Selv i det "for populære feriestedet Kirovsk" vil vi bare møte en håndfull frikjørere.
Denne byen i polarsirkelen i Murmansk oblast vil fungere som vår baseleir hvorfra vi vil reise enda lenger inn i den uutforskede villmarken til de omkringliggende innsjøene og fjellene. Kirovsk ble bygget for å utvinne naturressursene i området. The Apatite Company har operert i området siden 1929 for å utvinne den unike apatitt-nefelinmalmen fra Khibiny-forekomsten.
Det er nå en av verdens største produsenter av høyverdig fosfatmalm og Russlands eneste produsent av nefelinkonsentrat. Om sommeren er Kirovsk et veldig populært utgangspunkt for fisketurer på innsjøene. Om vinteren er det skianlegget og enorme isskulpturer bygget for å tiltrekke seg turister – nesten utelukkende russiske turister.
For de fleste europeiske vinterferiegjester vil nok dette stedet virke for ugjestmildt. Snøen begynner å falle i oktober, temperaturen synker til minus 30 grader og dagslyset varer i bare et par timer. Det er midten av mars og gatene er bokstavelig talt dekket av metervis med snø. Du kan bare identifisere parkerte biler etter formene under snøen.
Et hemmelig og øde sted
Neste morgen pakker vi bare det minste utstyret som kreves for å snowboard. Jeg må be om unnskyldning for å være vage med ytterligere detaljer – da Mathias sa at stedet var hemmelig spøkte han ikke, og han ønsker desperat at det skal forbli slik. Han vil ikke engang la meg ta et iPhone-øyeblikksbilde av det detaljerte kartet vi ser på.
Vi kaster alt utstyret i en stor varebil, kjører i 45 minutter på øde og snødekte veier og ender opp i et militært øvelsesterreng der pansrede kjøretøy og stridsvogner ligger forlatt. Den russiske hæren bruker dette stedet til luftangrepsøvelser. "Ingen bilder tillatt her," er hvordan snøscootersjåførene våre Sasha og Andrei, hilser oss.
Vårt utstyr går inn i pulkene bak snøscooterne. To personer skal sitte, de to andre skal taues bak snøscooterne. I ytterligere 45 minutter krysser vi en uendelig, frossen innsjø. Fra midten av innsjøen ser vi på de forbløffende fjellene rundt. Og på den uendelige produktiviteten til gruveselskapet.
Fiskere fisker gjennom hull i isen. Og endelig ved kysten står en vakker og komfortabel hytte som venter på å ta imot oss. Om sommeren er hytta fullpakket med fiskere, men om vinteren er hytta nesten øde. Snøscooterførere eller turister på hundespann kan av og til passere. Men her midt i blinken får vi i utgangspunktet vår egen hytte med en russisk huseier som tar seg av frokost og middag, og fyrer opp vår private badstue og peis. Det er herlig.
Bratt og skremmende
Utleieren vår, en lokal tidligere skiinstruktør som har tilbrakt en stor del av livet sitt i denne hytta, forsikrer oss om at ingen noen gang har prøvd å gå på ski i disse fjellene før. Selv med den tryggheten kan jeg føle at Mathias er bekymret for det når vi drar til vår første utforskning av denne delen av Khibiny-fjellkjeden. "Hvis vi ankommer og jeg oppdager enda en enkelt linje, går vi tilbake til Kirovsk," sier han, dødelig alvorlig.
Å bli slept av snøscooteren gjennom den snødekte skogen er en god treningsøkt for biceps. Men når vi først kommer ut av skogen, oppdager vi det urørte terrenget Mathias ventet på. Fjellene er flate på toppen og de slake skråningene gjør dem lett tilgjengelige fra baksiden med snøscooterne. Forsiden er derimot en annen sak. Løpene vi sikter oss til er skremmende bratte og fulle av kløfter, steiner og klipper.
«Hvis du ikke liker bratt, har du kommet til feil sted,» ler Mathias, før han forsvinner over et stup. Hvis du ikke liker kulde, har du også kommet til feil sted. Vinden blåser nådeløst og selv i denne ganske lave høyden er det iskaldt. Men hvis dette arktiske klimaet er fiendtlig, er solnedgangen fantastisk.
Rundene er korte, men hver gang vi kommer til bunnen står det en snøscooter og venter. Siden disse maskinene er så raske, kan du kjøre så mange løp som beina dine tåler. Du kan også ta deg god tid, uten å bekymre deg for at andre skal gå i kø – den eneste personen vi ser er en samisk gjeter på snøscooter som jager reinsdyrene sine.
Dagene er fylt med perfekt, friskt pudder nedover «slipp feil og du er død»-løp, mot et bakteppe av de mest fantastiske panoramaene jeg noen gang har sett. Nettene er fylt med festlige badstuer, øl og vodka.
Dager med dårlig vær
Været er ikke alltid på vår side. En dag våkner vi og oppdager at det snør. Under normale omstendigheter vil dette bety dobbelt så mye moro. Men her ute på kanten av sivilisasjonen hvor selv små feil kan skape store problemer, fører det til neglebitende frustrasjon. I en øde hytte ytterst i verden er kjedsomhet vanskelig å takle.
Å strikke sokker av reinsdyrpels er egentlig ikke det jeg kom hit for, og det er bare så mye øl og vodka du kan drikke før det også blir kjedelig. Vi kjører racing og wakeboard bak snøscooterne på den frosne innsjøen. Men etter et par timer blir det også kjedelig. Vi overbeviser sjåførene våre om å gå til et av atomanleggene som utvinner uran i området.
Etter å ha sklidd bak snøscooteren i nesten en time, tråkket de plutselig på bremsen. De har bestemt at risikoen for stråling er for høy, og at det vil være soldater som vokter området. I denne delen av polarsirkelen bygger russerne ikke bare atomkraftverk, de tester også atombomber. Siden vi verken ønsker å havne i et russisk fengsel eller begynne å gløde i mørket, er det ikke noe alternativ enn å snu.
Treløp, byggekickere og nattøkter brukt til å hoppe puter, hustak og traktorer gir bedre alternativer til å kjøre riktige linjer. Dessverre holder Khibiny-fjellene seg skjult under et tykt lag med skyer og tåke. Vi går tilbake til basen vår i Kirovsk, i håp om at været endrer seg.
I én time får vi noe av et klart vindu. Fra midten av fjellet ser vi et virvar av planter, rør, gruver og jernbaner før været igjen tetter seg. Vi leker i en nedlagt bygning, men været tvinger oss tilbake mot ly.
Når en snøstorm treffer Kolahalvøya ser det ut til at snø faller fra overalt, vinden blåser fra overalt. Det er ikke klart hvor det kommer fra, eller hva du går på. Å kjøre bil blir også problematisk. Når vi kommer tilbake til Kirovsk får vi vite at veien til Murmansk, hvor vi har et fly som venter på å komme oss hjem, er stengt. Vi rekker så vidt i tide.
Til tross for at vi er uheldige med været, har vårt russiske polarsirkeleventyr vist seg å være en av de mest minneverdige snørasopplevelsene noensinne. To uker senere ringer Facebook-messengeren min. Et bilde fra Mathias. Han har nettopp tilbrakt to dager på et tog og oppdaget et annet arktisk sted, denne gangen i villmarken i Uralfjellene. Det er enda mer avsidesliggende enn området rundt Kirovsk. Mathias kunne ikke høres mer glad ut – normalt sett er færre mennesker alltid bedre for ham. Men han er villig til å gi en invitasjon til gruppen vår. Og jeg vet hvor jeg skal neste vinter.
For å lese resten av Mporas mai 'Edge'-utgave, skriv her
Du kan også like...
For dypt | Rømmer fra snøskred på en snowboardtur til Kirgisistan
Vi dro på heliski i landet med ild og is
La Grave | Er fremtiden til Europas beste hemmelige skianlegg i fare?
[Snowboard i Russland | Søker etter det ultimate hemmelige stedet over polarsirkelen: https://no.sportsfitness.win/sport/snowboard/1004048599.html ]