Harkes at the Wall, Del 2 – En tur for å se Seattle Sounders

Vår interne skribent fortsetter på sin fotballreise, denne gangen som en far som dro til et Seattle Sounders-spill med kameratene sine, noen av dem fedre selv. Del 1 kan du lese her.

Det er en onsdag, og det betyr midtukefotball. Kickoff har blitt skjøvet en time tilbake for å gjøre det lettere for pendlere å komme seg ut av Seattle sentrum og matchgjengere å komme fra jobb. Vennene mine og jeg går i kveld. Det er vår siste sammenkomst før fødselen til enda et barn. De bor nord i byen og kjører buss til stadion. Jeg kommer fra forstedene i sør og må ta toget.

Jeg ankommer stasjonen og samler opp frakken min og raver det grønne Seattle Sounders-skjerfet. Jeg går gjennom bussrommet og fanger den svake duften av urin. Hvorfor pisser folk alltid her? Det er et offentlig toalett 20 meter unna som virker som et mer praktisk valg. En knebøy mann med en nakke som forsvant inn i de muskuløse skuldrene hans for lenge siden ser skjerfet mitt. Han ser meg opp og ned og knurrer, "Mens dere alle suger hverandres pikk på spillet ..." Ok, Jeg tror, her går vi. Et kjøtthode som elsker amerikansk fotball kommer til å tilby hans uønskede inntrykk av maskulinitet og sport. "...Jeg skal være i kirken!" Åh. Det var ikke dit jeg trodde det var på vei. Han gjør tegn til meg og en imaginær mengde pikksugere, "Det er der dere alle burde være!"

Jeg er spent på kampen, og jeg klatrer opp trappetrinnene til toget i stedet for å vente passivt på å komme til toppen. Jeg finner perrongen min og hører lydene fra stasjonen:tog kommer og går, PA-kunngjøringer, og en gal mann som roper banning. Transitsikkerhet har kommet over og prøver å roe ham ned. «Alt jeg gjorde var å si HVA DENNE DÅRLIGE MOREN***** KOMMER TIL Å GJØRE MED DE RIKE, HVITE ESPER!"

Han er en eldre herre med knallfargede seler som motsier hans raseri. Han innser etter hvert at denne vakten ikke kommer til å hjelpe ham i kampen mot gentrifisering. Så, han spaserer bort til meg og roper:"DET ER EN JÆVEL SØPPELKUNNE HER!" Det er en uheldig start på kvelden. Heldigvis, han bestemmer seg for ikke å forfølge saken videre med meg når jeg setter meg på toget.

Jeg er glad for å være med, og jeg liker å se ut av vinduet på nabolagene jeg pleide å kjente godt da jeg bodde i byen. Jenta i setet ved siden av meg spiser street teriyaki med spisepinner. Det lukter ikke behagelig i vognens trange rammer. En av gutta jeg møter spør i gruppeteksten vår om noen vil ha en banh mi (komplett med aksentsymboler). Men takket være teriyaki, Jeg er egentlig ikke sulten.

En liten gruppe Sounders-fans går ut på Stadium Station. Jeg blir et stopp til for å møte vennene mine på en bar nord for stadion. Vi finner en stand på baksiden og snakker om barna våre, DIY-prosjekter, og helseforsikring. I utgangspunktet, pappa ting. Så trekker ett medlem frem en kolbe med bourbon og topper oss alle. Det er ulovlig, og det gir kvelden en ungdommelig lekenhet som blir sjeldnere og sjeldnere i våre verdener.

Vi tar turen til stadion. Overraskende nok for Seattle på denne tiden av året, det regner ikke. Setene våre er i en seksjon med tribuner som reiser seg bak det nordlige målet kjent som Hawk's Nest. Billettene våre var usedvanlig billige selv for tribunen. Når vi kommer til setene våre ser vi hvorfor. Fansen i rekken foran oss tok med seg gulvets toms. Trommeslagerne kom for å sørge for atmosfære, men det minner meg mindre om fankultur og mer om den ene ungen i klassen som ikke kan sitte stille, alltid trykke på noe med blyanten. Det er en gruppe Sounders-fans som adopterte mottoet Nos audietis in somniis, eller "Du vil høre oss i søvne." Når jeg lukker øynene for å sove på slutten av kvelden, Jeg hører trommene, men jeg mistenker at det kan ha mer å gjøre med støy-indusert hørselstap enn noe annet.

Lukten av hvitløkfries skjærer gjennom bommen fra trommene og pyroteknikken før spillet. En av våre foreslår at vi tar en selfie for å dokumentere anledningen, men trommene har minnet oss på at vi alle er for gamle og skrøpelige til noe slikt. Månen titter av og til bak skyer på himmelen overfor oss. Det er en vakker høstkveld for fotball.

Kampen lever ikke opp til forventningene, derimot. De første 45 minuttene gir noen få øyeblikk av spenning. Selv pep-bandet er ganske dempet, med messingseksjonen som gir mer oppmerksomhet til telefonene sine enn banen. Pause gir et nådig pusterom fra trommene.

Andre omgang er litt mer underholdende. Bortelaget, Philadelphia Union, setter ballen i nettmaskene etter en smart avslutning fra en vanskelig vinkel. Stadion er lamslått til stillhet til dommeren signaliserer for en videoanmeldelse. Det er første gang jeg er på stadion for en VAR-gjennomgang. Jeg tror nesten ikke på det når dommeren ikke indikerer mål etter å ha sett offside. Det føles unaturlig. Ikke nødvendigvis dårlig. Bare unaturlig.

Resten av kampen er veldig stopp-start med skader både ekte og innbilte. Publikum har ingen sympati for Union-spilleren som gestikulerer etter en båre bare for å hoppe av banen og gå inn i spillet igjen like etter. Philadelphia har reist nesten 3, 000 miles for denne midtukekampen og bestemmer seg for å nøye seg med et poeng. Flere spillere går ned og holder seg nede mens hjemmefansen hyler i raseri over deres gamemanship. Og det er ikke bare fansen. Sounders på banen er også lei, og nekter å gi ballen tilbake etter at Unionen la den ut slik at en spiller kunne få "behandling". Forutsigbart, dette går ikke bra, og det er dytting og en overdreven utfordring som resulterer i rødt kort til gjestene. Stemningen på stadion mørkner. Månen har for lengst forsvunnet bak lave skyer, og vi kjenner noen dråper regn. Jeg lurer på hvordan vann påvirker trommene foran meg.

Seattle Sounders presser seg frem på pause for å bryte vrangen og gi fansen et mål for å slippe spenningen. Men en feil fra keeperen gir bortelaget en sen, sen vinner. VAR vil ikke redde oss denne gangen. En av mine følgesvenner, den mest hardhendte Sounders-supporteren til gruppen, går uten et ord til oss andre. Regnet øker, så resten av oss bestemmer oss for å følge ham ut og bli med i strømmen av skuffede fans på vei hjem i mørket.

Jeg tar et raskt farvel til vennene mine og skynder meg til stasjonen. Min hast spiller ingen rolle, da jeg ankommer like etter togets avgang. Jeg ser hjelpeløst på mens plattformen fylles med irritabel, fuktige fotballfans – avfallet til Centurylink Field. PA blar gjennom sine sikkerhetskunngjøringer, "Vennligst ikke stå på den gule linjen." Et par skøyter rekker tærne ut for å stå på linjen i kor. De ler av deres synkroniserte idioti.

En stor mann presser seg gjennom folkemengden og går foran kvinnen ved siden av meg. "Umm... unnskyld meg, sier hun spisset. Han snur seg, ser tilbake på henne med døde øyne, og flytter hoveddelen en halv meter til venstre. Foran meg. Ørene hans er for store for hodet, og ansiktet hans er flekkete av å drikke. Han lukter billig øl og skuffelse.

Toget kommer. Vi rykker for å komme oss videre. Han går inn på vognen og prøver å plassere seg ved siden av dørene, et ypperlig sted å forberede seg komfortabelt når toget er fullt. Det kommer til å bli min plass. En av de beste bitene med coaching jeg noen gang har mottatt i min spillerkarriere var å få knærne dine lavere enn motstanderens for å flytte ham fra ballen. Jeg gjør nettopp det og dytter ham til midten av bilen når jeg kommer inn. Det er ikke mye han kan gjøre med det siden vognen nå er full, og han fokuserer på å holde balansen når toget går. Jeg smiler mens andre dytter ham. Det minner meg om en historie jeg hørte om den irske poeten Patrick Kavanaugh; han spyttet på setet ved siden av ham hver gang han tok bussen for å hindre andre fra å sitte ved siden av ham. Dermed markerer min fulle forvandling til crochety gammel mann. Jeg kan ikke la være å tenke a Seattle Sounders seier ville i det minste ha forsinket det en uke eller to til. Kanskje mannen ved bussplassen hadde rett – jeg skulle bare ha gått i kirken.

[Harkes at the Wall, Del 2 – En tur for å se Seattle Sounders: https://no.sportsfitness.win/sport/fotball/1004039502.html ]