Tibet, Grønland, og fotballens kraft til anerkjennelse

Fotball har alltid vært viklet inn i forestillinger om nasjonal identitet. Det er ikke et enkelt forhold, heller ikke en konsekvent, men dens enhetlige kraft er en stor del av det som gjør det internasjonale spillet så spesielt. Mens de fleste av oss forbinder landskamper med dårlige sanger, flagg som stikker ut fra biltak og heftig omstridte debatter om XI-inneslutninger, for andre er det å bli betraktet som et internasjonalt fotballag en gledelig og bekreftende opplevelse.

Det er ikke rart, deretter, at Tibets første fotballkamp var gjenstand for mye kontrovers. Den 14 ^th Dalai Lama flyktet fra Kina til India i 1959, og siden den gang har en rekke tibetanere gått i eksil; anslagsvis 108, 000 tibetanere lever i eksil i Nepal, Bhutan, og India, med den internasjonale diasporaen på totalt rundt 150, 000 – flyten i diasporaen har hjulpet tibetanerne i eksil med å holde kulturen og tradisjonene i live.

Tibets første kamp som fotballag fant sted i 1999, ganske bisarrt mot et lag med spillere stilt opp av det italienske non-profit rockebandet Dynamo Rock. Bandet hadde noe av en myk side for Tibet og kontaktet tibetanske tjenestemenn for å se om en fotballkamp var en mulighet. Kasur Jetsun Pema (Dalai Lamas søster) hjalp til med å organisere og velge spillere i den tibetanske bosetningen Bylakuppe i India. Dette teamet reiste til Bologna, Italia og spilte en utstillingskamp mot et lag bestående av sangere og bandmedlemmer. Tibetanerne vant 5-3, men enda viktigere denne kampen la grunnlaget for et tibetansk landslag som innen 2001 ville ha spilt sin første landskamp.

På en "sykkeltur" i Tibet en gang i 1997, en danske ved navn Michael Nybrandt hadde ideen – i en drøm – om å lage et tibetansk landslag. I løpet av de neste par årene mens han studerte i København, han tenkte på å jobbe mot dette, men det kom først ut som et resultat av en 3 ^rd års universitetsprosjekt, hvoretter han presenterte resultater for den tibetanske eksilregjeringen, som allerede var interessert etter lagets '99-sammensetning. Den tibetanske eksilregjeringen gikk med på Nybrandts forslag og det tibetanske nasjonale fotballforbundet ble dannet, med Kasur Jetsun Pema som president.

Når spillere ble valgt, Tibet trengte å finne en motstander. På grunn av FIFAs regler, FIFA-medlemmer kan bare spille kamper – offisielle eller utstilling – mot andre FIFA-medlemmer, som utelukket mange alternativer for det tibetanske laget.

Se den rettidige ankomsten til Grønland FA. Michael Nybrandt kontaktet Grønlands fotballforbund (GBU) og de ble enige om å spille mot Tibet i en vennskapslandskamp. Nybrandt tenkte på Grønland på grunn av deres felles kamp med Tibet; "Grønland og Tibet er to små nasjoner som kjemper for deres overlevelse", uttalte han. Grønland hadde også sin del av suverenitetsspørsmål på den tiden; dens avhengighet av Danmark var et viktig tema i grønlandsk politikk. GBU så kampen som en mulighet til å demonstrere, og trekke oppmerksomhet til, sitt potensial som en uavhengig nasjon. I tillegg, det er noe poetisk med et lag fra Himalaya som møter en gruppe arktiske øyboere.

Muligheten var spesielt forlokkende ettersom GBU i årevis før kampen hadde forsøkt å få medlemskap i UEFA og FIFA; den ble utestengt fra å få medlemskap på grunn av mangelen på en gressbane på territoriet (det grønlandske klimaets permafrost ville forhindre en slik bane, men de har en kunstig bane i hovedstaden, Nuuk).

At kampen møtte motstand fra en rekke steder er kanskje ingen overraskelse. Wang Canfen, charge d’affaires ved den kinesiske ambassaden i København, uttalte følgende

Det er en splittende handling at Dalai Lama Group frekt sender et fotballag i navnet til det såkalte tibetanske landslaget til Danmark for å delta i en fotballkamp og hengir seg til uhemmet propaganda for denne begivenheten. Dette har fullt ut demonstrert deres bakre politiske motiv for å søke tibetansk uavhengighet med forkledning av sport, splitte moderlandet, og dermed forårsake problemer for kinesisk-danske forhold så vel som kinesisk-grønlandske forhold. Den kinesiske regjeringen håper at dansk og grønlandsk side holder full beredskap om denne hendelsen. Jeg setter pris på at hjemmestyret legger stor vekt på godt og fruktbart samarbeid med Kina, og jeg vil gjerne uttrykke mitt oppriktige håp om at Mr. Premier vil ta hensyn til den generelle situasjonen for kinesisk-danske og kinesisk-grønlandske forhold, utøv din innflytelse, og minner det grønlandske idrettsforbundet om ikke å bli brukt av Dalai Lama-gruppen, og videre iverksette konkrete tiltak for å garantere at ingen tegn om Tibets stat eller Tibets uavhengighet vil dukke opp under fotballkampen.

Faktisk, dette var ikke den eneste gangen kinesiske politikere truet kampens forekomst. De tok også sikte på Grønland, hevder at hvis kampen gikk av, kan de slutte å importere reker fra Grønland fra Grønland (reker utgjør en betydelig del av Grønlands eksport). Royal Line AS, et fiskeselskap og sponsor av GBU, uttalte at hvis kampen førte til at sponsingen deres var uholdbar økonomisk, de må revurdere støtten sin. Et møte mellom kinesiske diplomater og danske tjenestemenn fant også sted, hvor det ble bedt om at det danske utenriksdepartementet skulle gripe inn for å forhindre hendelsen – de avslo, verken støttet eller stoppet kampen, med henvisning til at det ble ansett som en privat begivenhet og dermed var inngrep forhindret av dansk lov. "Det var litt skummelt å se omfanget av Kinas innflytelse i Europa, Nybrandt fortalte France 24, "Jeg var akkurat ute av skolen da jeg startet dette prosjektet - så ble jeg plutselig innkalt til et møte på den kinesiske ambassaden."

Kampen fungerte også som en protest mot monopolet FIFA og UEFA hadde på å planlegge kamper. Grønlands Idrettsforbund uttalte at «Selvfølgelig, det er en slags politikk i det ... men det er også sportspolitikk på grunn av den urimelige tilstanden der FIFA bestemmer hvem som kan spille mot hvem. Deres deltakelse var todelt; de sympatiserte med en annen kolonisert gruppe mennesker, for det første, men også med at de ble nektet adgang til FIFA-turneringer.

Uansett, en gruppe tibetanere i eksil ble fløyet til Danmark fra forskjellige steder rundt om i verden. Tibetanerne hadde en tropp som trente sammen i en måned før kampen i regi av eks-trener Jens Espensen, men flere av spillernes reisedokumenter ble avslått, etterlater laget mangel på spillere. Så telefonene ble ringt, kontaktene er oppbrukt, og spillere ble trukket inn fra hele den tibetanske diasporaen; til slutt ble et hodge-podge-lag samlet. Motstanderne deres led også av personalproblemer, da en flystreik på Grønland betydde at de fleste av spillerne deres ikke kunne reise; Grønland-trener Sepp Piontek ble tvunget til å tilkalle grønlandske spillere fra Danmark med bare 48 timer igjen.

Til tross for dette mylderet av politiske og logistiske utfordringer i månedene før spillet, det tibetanske landslaget ankom København flyplass, ble raskt møtt av Michael Nybrandt. De skulle bo på en lokal skole i nærheten av stadion, betalt av Hummel, som også sponset Tibet (deres administrerende direktør er buddhist). Grønlands rekeeksport, til slutt, var upåvirket.

Selve kampen var en affære av ganske lav kvalitet, som man kanskje kan forvente, men det var selvfølgelig ikke poenget. Grønland gikk ut med 4-1-vinnere foran rundt 5000 fans på en lun København-kveld. Siden flagg og hymner ble forbudt, fansen vinket inderlig med sine egne på tribunen. Det ble spilt hymner, tårene rant, og kampen ble forsinket med tjue minutter på grunn av det enestående antallet tilstedeværende fans. Stemningen var en festlig stemning. Tibet var vinnere for å oppnå anerkjennelse på den globale scenen, Grønland for å legge til rette for det.

Om bare kort, dette spillet brakte eksil-tibetanerens situasjon i forgrunnen i den globale samtalen. BBC-artikkelen som dekker spillet hadde overskriften «Beaten Tibet score politisk poeng», men det underslår kanskje dens betydning; dette var ikke fotball for å score, eller få en over hverandre. Dette var fotball i solidaritet og feiring. Fotball er håndgripelig – baller sparkes, mål blir scoret, dreiestiler skyves, sanger synges – og det er kanskje derfor det er så effektivt til å aktivere de uhåndgripelige forestillingene om nasjonal stolthet og internasjonalt samarbeid.

Dokumentaren The Forbidden Dream fra 2003 dekker Tibets treningsleir og tur til Grønland fra et førstehåndsperspektiv, og kan bli funnet på YouTube – den inneholder noen flotte bilder av selve kampen.

CONIFA ble grunnlagt i 2013 og har i dag 60 medlemmer, inkludert Tibet, som ikke er tilknyttet FIFA. Den støtter representanter for internasjonale fotballag fra ukjente nasjoner, regioner, minoritetsfolk og idrettsisolerte territorier. Fotball fortsetter å være politisk, men alt er ikke ille.

[Tibet, Grønland, og fotballens kraft til anerkjennelse: https://no.sportsfitness.win/sport/fotball/1004039441.html ]