Inn i det hvite

Sam Giffins snowboardkarriere gikk fra styrke til styrke – erobret fjellene dag for dag og produserte skifilmer som ble mer og mer høyt ansett. Men dagen han ble fanget i et snøskred var dagen det hele ramlet sammen. Opplevelsen endret banen for karrieren hans. Var det virkelig verdt å risikere så mye for de få øyeblikkene av herlighet og det "perfekte skuddet"? Vi snakket med Sam for å høre mer om historien hans «Into the White» og hvordan han har endret mentaliteten sin mot skibransjen.

Jeg vil si at jeg alltid har nølet med fjelleventyr. Når jeg vokser opp på fjellet, trives jeg godt blant dem. Ønsket om å søke mer fare og eksponering har imidlertid egentlig ikke vært min kopp te. Jeg har alltid klandret meg selv for å være redd, eller ikke tøff nok, men da jeg kom inn i lysbildet viste det seg noe jeg allerede hadde antatt:at det i noen tilfeller IKKE er verdt det.

Jeg begynte å gå på ski da jeg var 3 og byttet til snowboard som 13-åring. Det var min eldste brors idé. Han sa:«Sam, jeg er på Telemarks, Zacks på ski, så du burde snowboard! Som skateboarder var jeg "OK". Etter en stund med dette begynte jeg også å fotografere, og de to gikk liksom hånd i hånd. Det var flott. Det å ta disse bildene av vennene dine som kaster seg av fjell som ingen egentlig burde være på, var det kuleste, og brødrene mine og jeg ble helt avhengige. Du fryser fingrene, ber vennene dine komme seg trygt ned og prøver å ikke ødelegge kamerautstyret ditt. Hvis alt ordner seg, kan du se opptakene med øl og nyte noen av de beste øyeblikkene i livet ditt!

Vi gikk alltid på ski med kameraer i tankene. Selv når vi ikke filmet, ville vi se etter det neste flotte bildet, og jeg tror det var der det begynte å gå litt galt for meg.

Jeg var uheldig da jeg ble fanget i skredet – men jeg er ganske sikker på at alle ville si det. Hvis du går på ski som vi var, vil sklier alltid være en stor risiko. Da raset gikk av ble jeg fullstendig veltet. Jeg kunne ikke bevege meg. Luften ble varm og jeg kunne kjenne at oksygenet til hjernen min avtok. Det gjorde meg trøtt. Brettet mitt stakk så vidt opp av snøen, men heldigvis kunne brødrene og vennene mine se meg. De fikk meg på omtrent tre minutter, og på det tidspunktet visste jeg at jeg kom til å være trygg.

Jeg var imidlertid ikke ok. Fordi jeg rev min ACL, måtte jeg ta en pause fra snowboard, men dette endte opp med å bli det beste for meg. Det hjalp meg å tenke på hva jeg gjorde med livet mitt og hva jeg var villig til å risikere i fremtiden. Hadde jeg vært i stand til å ri dagen etter, hadde det vært lettere å feie alt dette under teppet – som jeg har sett andre gjøre. Men opplevelsen forandret meg virkelig.

Var jeg forberedt på å risikere så mye for det perfekte skuddet? Og til ære? Var det virkelig verdt det? Jeg bestemte meg for å ta et skritt tilbake fra snowboard, ski og fjellet. De fleste forstår ikke hvorfor jeg tar det så alvorlig, men for meg handler det om å bidra til noe farlig. Ski og snowboard er allerede farlig. Og når noen trekker frem kameraet, blir folk generelt større, prøver hardere og øker risikoen. Jeg ønsket å fjerne meg selv fra denne ligningen. Familien min støtter dette, selv om de kanskje ikke forstår hvorfor det er så viktig for meg. Grunnen er enkel:Jeg føler meg gal, svak og ulykkelig når jeg filmer folk jeg elsker risikerer livet. Den eneste makten jeg har er å si «Jeg vil ikke filme det».

Etter en stund ute av bransjen begynte jeg å få kløen igjen. Jeg savnet det virkelig, jeg ville bare ikke oppmuntre til oppførselen. Et produksjonsselskap henvendte seg til meg for å produsere noe kreativt innhold om «The Power of Film» – det virket som en god sjanse til å komme tilbake til filmingen. Vi bestemte oss for at fokus på ski og snowboard, og min personlige historie, ville være en god måte å vise frem dette konseptet, og filmen min, Kodak Courage, ble født.

Jeg ville at filmen skulle vekke samtaler – og det ser ut til at den gjør det bra. Jeg har følt en bølge av separate artikler og innlegg som ser spesifikt på kameraets involvering i risikotaking. Eksempler som Instagram-berømmelse blir pekt på med hensyn til deres potensielle negative effekter. Jeg tror Kodak Courage-serien vår var en katalysator for å starte denne samtalen, men at ideene har vært der hele tiden.

Jeg håper Kodak Courage har hjulpet andre med lignende frykt og angst til å bli styrket i deres tro. Det har også åpnet øynene til benekterne – de som later som om kameraer ikke har stor innflytelse. Alt er flott inntil noe går galt – og jeg tror bare ikke at den risikoen er noe som bør glorifiseres som det så ofte er. Jeg elsker fjellene, men de er farlige, det kan ikke benektes. Internaliser minnene. Ikke gjør det for kameraet!

Hvis du vil lese mer om Sams historie og Kodak Courage, klikk her .

[Inn i det hvite: https://no.sportsfitness.win/sport/snowboard/1004051705.html ]