coaching
Ekstremsport
Fitness
Martial ArtsLangrenn Canada | Vi tok 160 km skimaraton i Backcountry Quebec
I de siste 50 årene har Canadian Ski Marathon vært en overgangsritual for landets langrennsløpere. Den holdes hver februar og har fulgt en rute på 160 km fra rett utenfor Canadas hovedstad til den nest største byen, og har lokket skiløpere i alle aldre og ferdigheter, inkludert meg selv.
De forsiktig bølgende Laurentian-fjellene – noen av de eldste i verden – er perfekte for sporten. Men det var ikke før Herman ‘Jackrabbit’ Smith-Johannsen ankom i 1899 at langrenn tok fart. Den norske maskinselgeren gikk på ski som en hobby og fikk kallenavnet sitt av Cree-stammene, som ble overrasket over farten hans over snøen. I tillegg til å åpne opp stier i Øst-Canada, var Jackrabbit med på å grunnlegge maraton i 1967, sist deltok i 1986, 110 år gammel.
Mens jeg streber etter Jackrabbits kondisjon og lang levetid, er problemet mitt mangel på trening. Så dagen jeg flyr inn til Ottawa, går jeg på ski på de 200 km med løyper i Gatineau Park.
Etter en jevn stigning, med vinden som pisker opp snøvirvler som passerer foran oss som spøkelser, snur vi oss for å nyte den lange gli tilbake mot hovedstadens skarpe lys, bare 2,5 km unna.
Dagen etter starter vi fra den sjarmerende landsbyen Old Chelsea, lenger opp i parken, som strekker seg 50 km mot Laurentians, hvor til og med ulver streifer. Igjen går vi på ski langs en av ‘parkveiene’ – veier dekket av snø som er stengt for trafikk om vinteren. Men skiltene for fartsgrense på 60 km/t håner mine ambisjoner. Jeg er nærmere 6 km/t – altfor sakte til å fullføre maraton.
Teknikken min er rimelig, men musklene og leddene mine klager – og det er under gode forhold, som dagen etter garantert ikke gir. Snøen faller hardt og jeg er takknemlig for parkens mange tilfluktssteder, som skiløpere og truger kan overnatte i. Men fortsatt klamrer jeg meg til maratonambisjonene mine som de døde bladene klamrer seg til bøketrærne rundt meg.
Vi må kjøre til start. For første gang på et halvt århundre har maratonløpet forlatt den 80 km lange etappen mellom Ottawa og midtpunktet av Montebello for å starte nær alpinanlegget Mont Tremblant, med arrangørene som lover en enda vakrere reiserute gjennom skoger og på tvers av golfbaner, ca. gårder og over frosne innsjøer.
Når jeg ankommer en dag i forveien, er musklene mine takknemlige for en morgen med mer kjent slalåmkjøring, etterfulgt av en massasje på det nærliggende Scandinave-spaet, hvor piper av urfolksstammenes musikk og en dukkert i den frosne Diable-elven forbereder meg på innvielsen. inn i dette vinterlige landskapet.
Maratonet byr på utfordringer til alle, fra sprek til portly, fra de yngste (seks år) til de eldste (83 år), hvis trøyer er et lappeteppe av merker fra tidligere maraton. Jackrabbit ville vært stolt.
De fleste skiløpere har som mål å fullføre bare noen få av de ti etappene på 16 km. Så bare en brøkdel av de 1600 deltakerne er ved startporten klokken 08.00, hvor en høyttaler kaller oss frem i grupper. Gitt ordet, skynder vi oss avgårde, før vi finner et mer naturlig tempo, og glir gjennom det åpne landskapet.
Landskapet er i stadig endring. For det meste vever vi oss gjennom ville skoger, noen ganger passerer vi under buer av sølvbjørk bøyd dobbelt av snøen. På et tidspunkt går vi inn i en furuskog, hvis stammer reiser seg som søylene i en katedral over oss, baldakinen ser ut som et hvelvet tak. Jenta foran stopper for å ta et bilde.
Snart er vi ved siden av Rouge-elven, og holder tritt med dets raskt rennende vann mens vi følger en gammel jernbanelinje sørover, og krysser elven på en jernbjelkebro. To par «trikkespor» er kuttet ned i snøen for skiene våre, så jeg prater med andre deltakere mens jeg kjører forbi dem eller de kjører forbi meg.
«Å, du er på «escales»», sier den frankofone jenta som stoppet for å ta bildet. Hun hadde hørt de knirkende skiene mine tette seg inntil henne.
Maraton, som de fleste langdistansearrangementer, gjennomføres i "klassisk" stil, snarere enn den raskere, men energikrevende, skøyteteknikken. Vanskeligheten med den klassiske stilen er at den bakre skien ikke sklir tilbake hver gang du kaster deg framover på den fremre skien. For å hjelpe, har klassiske ski under camberen enten en fiskeskalaeffekt støpt inn i basen (som min), eller lodne skinn (nylig populær) eller voks.
Voksede ski er desidert mest effektive, men voksen må påføres regelmessig og graderes etter temperaturen. Så når vi ankommer det første sjekkpunktet, vokser de mest seriøse skiene rasende på nytt, mens jeg setter kursen mot tørket frukt, honningvann og sjokoladedekkede rosiner servert av frivillige, før jeg starter på den lange strekningen fra St. Rémi d. «Amherst til Arundel.
Arrangørene valgte denne nordlige reiseruten, nærmere Jackrabbits originale stier, ettersom byspredning og gårdsnedleggelser rundt Ottawa gjorde det vanskeligere for dem å lage en hyggelig sti. Selv her merker jeg det skiftende landlige landskapet. Etter å ha krysset en bred innsjø passerer jeg en rustende huske ved stranden som snakker om mer bekymringsløse tider. Og jeg går på ski rundt kollapsede låver, som ligger tomme mens gårder som har gått generasjoner i arv, står overfor lave matpriser og klimaendringer.
Jeg lider også av tidens marsj, og vet at jeg ikke vil klare hele kurset den dagen. Så jeg rekker den knallgule skolebussen som venter ved neste sjekkpunkt til Château Montebello.
Å se dette Narnia-lignende treslottet løfter humøret mitt. Den ble bygget i 1930 og er verdens største tømmerhytte med 211 soverom. På gallerier rundt en massiv peis spiller slottets alfebeboere – barna som deltar i maraton – brettspill, mens jeg drar rett til den praktfulle spisesalen, snart – veldig snart – for å bli fulgt av sengen.
Der innser jeg at jeg ikke kan fullføre den andre dagen. Men det er en ny utfordring åpen for meg. Dette er ikke mitt første forsøk på maraton, og heller ikke det andre, da jeg klarte alle fem seksjonene den første dagen. Hver gang har jeg imidlertid flittig unngått den forræderske tredje etappen på dag to, hvor stien klatrer 250 meter bare for å stupe 150 meter i løpet av to kilometer.
Så hopper jeg over neste dags to første seksjoner, går jeg om bord på en buss for å møte min fiende, og blir med i den maurlignende strømmen av skiløpere som klatrer opp en bratt skråning under en melkehimmel.
En skiløper suser forbi meg, det frosne skjegget er et hvitt sjokk, og hodelykten brenner fortsatt fra klokken 06.00. Han er den raskeste av «coureurs des bois», «skogens løpere» som tar kallenavnet sitt til pelshandlerne fra 1600-tallet. De har sovet under stjernene og bærer soveposene og matter på ryggen, i motsetning til oss andre som har betrodd bagasjen vår til busser og opphold i sovesaler eller hoteller.
Maraton handler ikke bare om utholdenhet og kondisjon, men også ferdigheter. Mens laurentianerne ikke er så bratte som yngre områder som Alpene og Pyreneene, er nedoverbakkene teknisk utfordrende – spesielt på tynne ski.
Snuing innebærer en vanskelig blanding av mikrojusteringer og snøplogforsøk. Når jeg går for fort i bunnen av en nedoverbakke, rydder jeg så vidt de smaleste snøbroene over en bekk.
«Jeg skulle ønske jeg hadde snowboardet mitt nå,» sukker en ung mann foran meg på toppen av et spesielt bratt parti, og klipper opp skiene for å gå ned. Jeg klarer de fleste nedoverbakkene, selv om hjertet mitt banker vilt, ofte tror jeg at jeg er en gonner, og til tider kan jeg bare stoppe meg selv ved å gå på ski inn i dyp snø "off-piste".
Til slutt kommer jeg meg til sjekkpunktet, og fullfører delen som alltid har unngått meg. De lokale barna, som melder seg frivillig som vaktmestere, heier på oss selv når de synger og danser en liten pilk for å holde varmen.
Jeg må nå fullføre neste seksjon innen kl. 14.00, hvoretter veien vil være sperret, siden arrangørene vil sikre at ingen blir igjen strandet på fjellet.
Jeg øker tempoet, under det våkne øyet til kaninen i ryggsekken til jenta foran meg. Han studerer meg intenst fra 132 km-markeringen, over frosne sumper der siv stikker ut av isen, til vi kommer med ti minutter til overs ved det siste sjekkpunktet.
Mange skiløpere har kommentert de nesten perfekte forholdene så langt. Men varselet var underkjølt regn kl. 14.00, og som et klokkeverk fryser de første dråpene på visiret mitt mens marskalkene skanner smekken min.
Til å begynne med gir trærne oss ly for det verste, men snart hører jeg sprekker fra skiklærne når jeg beveger på skuldrene, og vottene mine er en mosaikk av is.
På plussiden er de milde utforkjøringene gjennom skogen omgjort til tilnærmet friksjonsfrie stier, og vi skyter dem ned som bobsleder på en isete bane, vår eneste kamp er å se hvor de tar oss. Bare et eksponert kort siste stykke rett inn i vinden bremser meg. Så jeg stikker inn slipstrømmen til en stor coureur de bois med en enda større ryggsekk og kommer – til jubel fra marskalkene – i mål. Og denne gangen lar jeg mer enn gjerne Sesame Street-bussen frakte meg tilbake mot Gatineau.
Jeg forventet fullt ut å være klar til å kaste inn de tynne skiene mine på dette tidspunktet, men jeg er nå godt og virkelig hekta, og prøver gratisløypa på Sir John A.Macdonald Parkway langs Ottawa-elven, så tilbake i Gatineau Park på en vakkert varm og solrik ettermiddag.
Siden jeg snart skulle reise tilbake over Atlanterhavet, ønsket jeg å prøve en sti ved sjøen før jeg flyr tilbake. Utforferiestedet Le Massif, som har det høyeste vertikale fallet i Canada øst for Rockies, er kjent for svimlende løyper, som stopper bare meter unna isflakene i St Lawrence. Mindre kjent er rekken av langrennsløyper på toppen av fjellet, som også byr på havutsikt.
Kanadiere kaller denne strekningen med saltvann, som måler 22 km over, en elv. Men så kalte de også syvseters Dodge Caravan vi leide en "kompakt" bil - leiebil er en nødvendighet i et land av denne størrelsen. Så jeg er glad for å se St Lawrence som den første strekningen av Atlanterhavet.
De andre tingene kanadiere spiller ned er kulden. Ved minus 17C, med en voldsom vind som blåste, var dette ikke tid for sarte sjeler til å stå på slalåm. Men på langrennsløypene mellom furuene ble vi snart varme. Huffende og pustet opp til tilfluktsstedet på toppen av Mont Liguori, var vi takknemlige for skjermen av beskyttende trær som nektet oss utsikten, helt til vi endelig kom oss til utkikksposten.
Og der, når jeg så over det islagte havet tilbake til det gamle landet, var jeg endelig klar til å sjekke inn skiene og reise hjem.
Kom dit:
Colin er redaktør for Ski+board, magasinet til Ski Club of Great Britain. Han fløy med tillatelse fra Air Canada, som tilbyr retur fra Heathrow til Montreal fra £408 og til Ottawa fra £394 (inkludert skatt).
Overnatting:
Colin bodde som gjest hos Tremblant på Fairmont, som koster fra C$150 per person per natt kun på rom basert på to deler pluss skatter, og besøkte også Scandinave spa. For mer om regionen se laurentians.com. Han bodde også med høflighet av Tourisme Outaouais på Chateau Montebello, som koster fra C$113 per person per natt, kun basert på to deler pluss skatter.
I Le Massif bodde han som gjest hos Tourisme Charlevoix på Auberge La Grande Maison nær Le Massif, som koster fra C$34,50 per person per natt, kun basert på to deler.
Aktiviteter og guider
Han trente i Gatineau Park og leide skiene sine fra Sport Echange Outaouais for Canadian Ski Marathon, som koster fra C$44 å delta.
I Le Massif utforsket han Sentier des Caps-stiene.
For mer om å reise i Quebec besøk quebecoriginal.com og for mer om å besøke Canada, gå til nettstedet for explore-canada.
Les mer om «Remote»-utgaven fra april her
[Langrenn Canada | Vi tok 160 km skimaraton i Backcountry Quebec: https://no.sportsfitness.win/sport/ski/1004048168.html ]