Presser grensene

Det er ikke mangel på motivasjon som hindrer Brad Gobrights fjellklatring. Det er for mye motivasjon. Brad er ustoppelig – han fortsetter, klatrer den nest hardeste stigningen og presser seg selv til det maksimale. Men når blir motivasjon til hensynsløshet? Vi snakket med Brad for å høre mer om historien hans «Pushing the Limits» og hvordan han hindrer lidenskapen hans for å klatre fra å bli meningsløs.

Jeg begynte å klatre som barn, og fikk foreldrene mine til å kjøre meg til klatrestudioet hele tiden. Jeg var egentlig ikke interessert i lagsport – jeg foretrakk å løpe og hoppe rundt, så klatring var bra for det. På videregående fikk jeg en venn som klatret også, og etter en stund begynte vi to å gå ut til de virkelige steinene for å klatre. Det var sannsynligvis de farligste klatreårene i livet mitt – vi ante ikke hva vi gjorde!

Jeg droppet ut av mitt første år på college og gikk på veien - og det var da klatringen min virkelig ble seriøs og ble en hoveddel av livet mitt. Det er alt jeg gjorde. Jeg reiste rundt, klatret hvor og når jeg kunne. Jeg forbedret meg mye og elsket absolutt hvert minutt av det. Klatring setter deg på noen fantastiske steder – du er ute i den vakre naturen, på disse unike fjellene, uten noen andre rundt. Det er ganske spesielt. Det er også en massiv mental og fysisk trening som er noe jeg virkelig elsker med den.

Jeg later ikke til å være en super fysisk begavet klatrer eller noe – jeg kjenner klatrere som definitivt er sterkere enn meg. Men jeg tror med meg, det er min motivasjon. Det er min drivkraft og lidenskap for klatring. Jeg lever og ånder ærlig talt med klatring, og hvis jeg kunne gjøre det 24/7, ville jeg gjort det. Og jeg tror det var der problemene mine begynte å være ærlige!

På et tidspunkt klatret jeg bokstavelig talt når jeg kunne. Jeg var ganske sprek og jeg hadde hatt mange suksesser – ikke bare med klatring med tau, men også friklatring og fri solo [uten bruk av tau]. Jeg fortsatte bare – klatring etter klatring. Jeg presset meg selv til å gjøre harde stigninger, og utfordret meg selv til å gjøre gratis soloer som jeg muligens ikke var klar for. Klatring er definitivt farlig – jeg ville aldri benekte det – men da jeg gjorde disse klatringene tenkte jeg ikke på det i det hele tatt. Jeg var i sonen, presset meg selv fysisk og mentalt, i en liten boble av fokus. Og det var denne tankegangen som begynte å endre ting for meg.

Jeg hadde en rekke skader og fall – jeg brakk tærne, venstre ankel to ganger, høyre ankel én gang og albuen. Hver gang gikk jeg rett tilbake til klatringen så fort jeg kunne, sannsynligvis ikke så sprek eller så frisk som jeg burde vært. Men så falt jeg og brakk ryggen. Det kom en stor vinterstorm og den kom til å stenge ruten for sesongen – jeg skulle ikke være med da den åpnet igjen, så det var min siste sjanse til å bestige den. Jeg var 90 % klar – men ikke 100 %. Og riktignok falt jeg og skadet meg selv.

Jeg var så frustrert, men faktisk var det å brekke ryggen det beste som kunne ha skjedd på det tidspunktet. Det tvang meg til å ha litt fri for å helbrede, og det ga meg tid til å tenke, bremse ned og vurdere hva jeg hadde gjort. Jeg visste at jeg var farlig og hensynsløs med klatringen, men det var noe jeg hadde valgt å ignorere. Å brekke ryggen fikk meg til å innse at jeg ikke burde ignorere det. Det endte opp med å bli en så positiv opplevelse for meg. Når jeg hadde kommet meg, var jeg supermotivert for å komme tilbake til klatringen. Men jeg var også uthvilt, sprek og frisk – mentalt og fysisk. Og dette gjorde en enorm forskjell for klatringen min. Jeg tror jeg har gjort noen av mine beste stigninger siden jeg brakk ryggen – inkludert å sette fartsrekorden for El Capitans «The Nose» (selv om denne siden har blitt brutt igjen).

Det var noe jeg aldri trodde jeg skulle gjøre, men nå tar jeg meg regelmessig timeout fra klatringen. Å ta en pust innimellom har forbedret klatringen min enormt og betyr også at jeg er mindre tilbøyelig til å skynde meg ut i en stigning og gjøre noe farlig. Jeg vet at det gjør meg til en bedre klatrer – på mer enn én måte. Og tross alt vil steinen alltid være der!

For å lese mer om Brads historie, klikk her.

Fotografier av Drew Smith.

[Presser grensene: https://no.sportsfitness.win/rekreasjon/Fjellklatring/1004051960.html ]