Psykologi av lagspillet

Beijing's Games III:The Psychology of the Team Game

Lagarrangementet er jokerkortet i fekting. Av historien til sporten og temperamentet til idrettsutøverne, fekting er en individuell sport. Men lagarrangementet har fått økende betydning de siste årene. Lagkonkurranse er avgjørende for å lykkes for landslagene. Det er den eneste realistiske måten å sette 3 fektere i de olympiske leker på, og skape 4 sjanser til å vinne en medalje.

{sidebar id=1}Men lagkonkurransen er fortsatt en ettertanke, som en ny sjanse som kommer etter den individuelle hendelsen - det vil si, når det i det hele tatt er en mulighet til å konkurrere. Til tross for dens iøynefallende betydning for suksessen til US Fencing, det er praktisk talt ingen systematisk forberedelse av grasrøtter, og vanligvis bare én meningsfull årlig mulighet til å konkurrere – på Summer Nationals.

Introduksjonen til lagspillet for alvor kommer vanligvis ikke før idrettsutøvere er internasjonalt konkurransedyktige. Og, det er relativt lite tid og energi viet til spesifikke taktiske og psykologiske forberedelser til arrangementet. I noen kretser, tilnærmingen til lagkonkurransegrenser, ved analogi, på å lære noen å svømme ved å dytte dem inn i den dype enden. Helt klart, mye gjenstår å lære. Å vende et forsiktig blikk til lagkonkurransene i Beijing-lekene lover å være avslørende. En primer på hva, hvorfor og hvordan av teamarrangementet følger.

Forberedelsen til lagkonkurransen begynner når den ene dagens konkurrenter blir neste dags lagkamerater. Med endringen til reléformatet (fra det multiple individuelle kampformatet), den psykologiske dimensjonen utvides og den taktiske kompleksiteten er kraftig forbedret. Nå som fekterne er sammen for hele konkurransen, er det en mer levende mellommenneskelig dynamikk med lagkameratene i det sammen hvert trinn, hver berøring av veien. Dette åpner døren til et mye bredere spekter av muligheter for ekte lagspill – og krever en revisjon av roller. Oppmerksomhet på teampsykologi for å dyrke samhold, støtte og ledelse er spesielt viktig, legge til et nytt lag til ferdighetssettet som definerer den vellykkede treneren.

Kraften til et ekte lag formidles ofte i den godt slitte maksimen, at helheten er mer enn summen av delene. Så sliten som denne setningen kan være, det viser seg om og om igjen. Det er sannsynligvis ikke noe bedre eksempel på dette enn USAs basketballs siste kamp for å vinne internasjonale konkurranser. I motsetning, den kalde krigens seier av amerikansk ishockey over det langt overlegne sovjetiske laget, fremstår som en av de største OL-seirene gjennom tidene.

Like overbevisende som den psykologiske dynamikken er det utvidede omfanget av teamtaktikk – inkludert alt som er relevant for den enkelte hendelsen og litt til. Det er taktiske roller som går helt i mot det enkelte spillet. For eksempel, i en lagkamp kan en 0 – 0 kamp være en viktig taktisk seier. I folie og epee gir dette opphav til rollen som "stopperen, "en fekter som er god til å holde poengsummen lav, og som kan frustrere en overlegen individuell fekter. Gitt svingningene i scoringen som kan komme spesielt i senere kamper, stopperens rolle er viktig for å nøytralisere evnen til stjernefekteren til å gå på et stort løp.

Ny taktikk oversettes til nye roller, som i sin tur, bære sine egne distinkte psykologiske krav. Tenk på rollen til "Nærmere, ” den som gjerder den siste av de 9 kampene og på hvis vakt kommer seier eller tap. Er den beste fekteren den beste nærmere? Ikke nødvendigvis. Fra et psykologisk perspektiv, jo nærmere er de for hvem ansvarlighet overfor lagkamerater er et løft som løfter dem, i motsetning til en byrde som tynger dem. Selvfølgelig, det stilles fysiske og taktiske krav til stillingen. Den som er nærmere må være en som er sterk og godt nok kondisjonert til å gjerde hardt i hele tre minutter (pluss et minutt på overtid, hvis nødvendig). Han eller hun må være i stand til å variere spillet for å matche motstanderens svakheter, og å gjøre taktiske justeringer i tide hvis den første planen ikke fungerer. Det må ikke være noen åpenbare tekniske svakheter som motstanderen kan utnytte. Rollen til den nærmere formidles i maksimen om lagkonkurranse:"Lagets rolle er å sette de nærmere i en posisjon til å vinne." Til analogi da, jo nærmere er som en keeper, den som vokter porten til seier, den siste som slo. Kanskje fotball og ishockey har noe å dele med fekting i denne forbindelse.

Det tar ikke lang tid før en samtale om lagspillet kommer frem til erkjennelsen av at det er individer som rett og slett ikke presterer like bra i lagarrangementet som de gjør individuelt – og omvendt, at det er noen fektere som ser ut til å prestere over sin evne i lagkonkurranser. Er den bedre lagfekteren en som er i stand til å dyrke en slags gi og ta med andre som skaper samhold og gjør gruppen sterkere og mer motstandsdyktig? Eller kan det være fekteren som er fleksibel nok mentalt til å tilpasse seg den varierende taktiske situasjonen som oppstår i lagkonkurransen – starter foran eller bak; håndtere de (noen ganger enorme) momentumsvingningene som er tilbøyelige til å oppstå. De fleste av disse spørsmålene gjenstår å besvare. Men kanskje det vanskeligste spørsmålet er hvordan man velger det beste laget. Man kan spørre, "Gjør de 3 eller 4 beste fekterne på poenglisten det beste laget?" Men dette er et spørsmål til en annen gang.

[Psykologi av lagspillet: https://no.sportsfitness.win/sport/fekting/1004042548.html ]