En hest ved navn Little Enis levde nesten opp til hans navnebror

Et sted i Rockabilly Heaven må den all-amerikanske venstrehendte opp-ned-gitarspilleren Little Enis (rimer på p—-) trampe alle sammen over hans elektriske GUI tjære, gal for å dø for tidlig og gå glipp av Breeders’ Cup.

Vi sikter her til personen, ikke hans navnebror. Men når jeg tenker på det, hvis Lille Enis, hesten bare hadde løpt fort nok til å komme seg ut av River Downs, kunne han ha løpt i et av cupløpene. Drømmer er laget av disse tingene.

Little Enis, mannen, "en fantastisk liten stud" som hans biograf Ed McClanahan fra Lexington beskrev ham, var død som en fast svinetryne i 1984 da Breeders' Cup ble holdt sin første kjøring. Enis hadde gått bort i 1976.

Han gikk for tidlig til å være vitne til superstjernene i Lexington, som Alydar som vant Blue Grass Stakes og Spectacular Bids muntre trener, Bud Delp, som kom inn fra Baltimore for å heve hackles av Kentuckians med et grovt våpenrop fra hjørnet av Spectacular Bid for å vite:«Bring on Man o' War.» Høyre.

Mest av alt levde ikke Enis for å være vitne til Keeneland-bugleren og hans medmusiker, Buckey Sallee, kalle hester til stillingen da den omstreifende Breeders' Cup endelig rullet inn i Keeneland i 2015, litt sent for Buckey, som hadde gått over til emeritus-status for bugler da han gikk av med pensjon etter 50 år med å ha slått hester til stillingen.

Buckey Sallee kommer inn i denne historien etter å ha spilt trompet og tenorsax med Enis, og blåste i hornet mens han opptrådte for Amazing Little Stud's Fabulous Tabletoppers. The Tabletoppers spilte i noen av de råeste, skjørste lokale barene du kunne fremkalle i din moderniserte, rensede fantasi. Sallee spilte også med kjente artister som Duke Madison, Jerry Lee Lewis, Boots Randolph, Charlie Daniels, Fats Domino og Pee Wee King, men det var hans periode med Little Enis folk husker mest om Keeneland-bugleren.

Litt rart. Legenden om Lille Enis er uforglemmelig – uberørelig – i hestelandets historie, rett der oppe blant Blue Grass-kongelige med Man o’ War. Bilder av Lille Enis henger på vegger mange steder. Da et lokalt kunstanlegg holdt en hyllest for Enis noen år etter hans død, var bygningen så fullsatt at de måtte avvise folk.

Enis inntok sin høye plass i lokal kultur fordi han beundret veddeløpshester og levde stort her i hjertet av hestelandet under overskriften «lokal farge». Han var en racingfan av forening, for han hørte sikkert mye hestesnakk på de stedene der navnet hans blinket fra teltet. Han kan også ha sett noen lokale bookmakere som aktivt jobbet med publikum. Absolutt, mange racingfolk betalte for å se ham.

Vi begynner historien vår i Hogue Hollow, Kentucky, hvor Enis (nee Carlos Toadvine) fikk navnet sitt endret av lokalbefolkningen til Toadavinney. Da han flyttet videre til Lexington som ung mann, tok han med seg musikalsk talent finslipt i ropet. Han tilbrakte mesteparten av resten av livet i Bluegrass, etterlignet Elvis og flørtet med de aldrende go-go-jentene på klubber som sank dypere nedover på klasseskalaen jo eldre han ble. Han tok en avstikker for å gå på veien med Jerry Lee Lewis og Fats Domino, men endte opp tilbake i Lexington, hvor han fortsatte å gi lokalbefolkningen sin Jerry Lee Lewis-versjon av "Great Balls of Fire." Han ble laget for det stykket. av musikk.

Enis perfeksjonerte en gitarspillestil som var virkelig bisarr. McClanahan husket sitt første syn av vår Amazing Little Stud «trampe rundt på toppen av baren og flakset bort på en av de enorme gamle elektriske gitarene som så ut som en Oldsmobile i drag – venstrelandet! Han spiller det venstrehendt! Og opp ned i tillegg! – denne stridsfulle lille bantyhanen med en skinntett gull-satin cowboyskjorte og en underkjeve og en flott elegant svart-patent skinn Elvis Presley pompadour og lange Elvis Presley kinnskjegg og en ekte Elvis Presley anderæve...denne 5-fots- Fire armbåndsur av en Elvis der oppe bare snurrer og snurrer, og legger ned en gjengivelse av «Blue Suede Shoes» som ville ha gjort mesteren stolt.»

Til slutt ble Enis’ navn lagt til "the All-American"-tittelen som en anerkjennelse av en bar-eiers nesten-all-amerikanske status på University of Kentucky basketballag. Dette var Linville Puckett, som spilte som et hus i brann helt til han brått gikk bort fra laget midt i sesongen, 1955. Enis spilte på The Palms da den avviklede basketballstjernen Puckett tok over virksomheten. En eller annen joker mente at en god promotering for baren kunne være Enis utpekt som en amerikansk venstrehendt opp-ned gitarmann som spilte for en fyr som kanskje hadde vært amerikansk hvis han bare hadde holdt seg fast. Enis’ tittel holdt seg til ham resten av livet.

Personlig så jeg ham opptre på Boot's Bar på South Broadway, rett overfor travbanen. Jeg husker ikke så mye om ham fordi jeg antar at mitt eget hode fortsatt var på banen, ikke på Boot's Bar. McClanahan tilbrakte imidlertid det som virket som et helt liv i Enis’ selskap. Takk og lov for at han gjorde det, ellers ville Lille Enis ikke vært mer enn ephemera som avtar med de forbigående generasjonene inn i intetheten.

McClanahan utvidet Enis' berømmelse utover Lexington, med en artikkel publisert i Playboy, som deretter ble trykt på nytt i to av flere bøker som McClanahan skrev:"Famous People I Have Known" og "I Just Hitched" i Fra kysten. Hvilken kyst, spør du? The Left One, der en ung forfatter trengte å være på 1960- og 70-tallet, og finpusset litterært talent med ekte eventyr, med Timothy Leary (LSD-mannen) og sidemannen Ken Kesey som guider. McClanahan introduserte de to i stua hans der ute på kysten.

Tilbake i Lexington etter oppholdet Out West, fulgte McClanahan Enis gjennom perioder på barer der du ikke turte å se opp, da noen kunne tolke dette som en utfordring med The Challenge i gang en kamp. Et sted som heter Martin's, hvor jeg aldri har vært, kommer til tankene. Enis tok dem inn ved busslastene da han spilte Martin's, men stedet var litt for vanskelig for siviliserte turister.

Du lurer kanskje på hvordan Carlos Toadvine ble Lille Enis. Dette var en enkel forvandling. Et tidlig Enis-sted, Zebra Bar, oppdaget at navnet "Carlos Toadvine" var for langt til å passe på teltet. Du kan bare forestille deg hva marquee-direktørene tenkte da byttet fant sted. McClanahan beskrev sebraen som "et muggent, grumsete kullhull på et sted over Short Street fra Drake Hotel." Zebra Bar og Drake Hotel, kjente hovedkvarter for bookmakere, er tilholdssted for lenge siden, og med dem gikk et stort lettelsens sukk fra Lexingtons oppegående sett.

Så. Lille Enis ble han, vår Carlos Toadvine, og da McClanahan igjen tok igjen mannen da han slo til fra kysten, var Enis i tilbakegang av sin musikalske karriere, og spilte på et annet dykk kjent som Boots Bar. Et skilt ved spillestedet kunngjorde:"Mannen med en gylden stemme, lille Enis!" Noen la til etternavnet hans med bokstaven P. Ingen gadd å slette P.

På Boots Bar, vegg i vegg med en uverdig haug med murstein kjent som Scott Hotel, fant Enis seg i å konkurrere om toppregningen med de lokale go-go-jentene.

McClanahan prøvde å overvinne kultursjokket ved å være vitne til dette skrøpelige uttrykket for menneskeheten da det var på tide for go-go-damen å forlate scene for Lille Enis. «Og nå,» ropte kunngjøreren, «’her er han, mannen med en gylden stemme og en million venner, lille tiss – uh, lille Enis!’”

Flasken kom til Lille Enis. Men til minne om ham, 12 år etter hans død, ble et føll født i Kentucky. Dette var hesten Lille Enis, sønn av en argentinsk far ved navn I'm Glad fra en hoppe ved navn Summertime Dream. Året var 1988. Føllen slet seg på beina i føllstallen og vokste opp til å bli vallak og løpende ved River Downs og Turfway Park. Han vant fire av 30 starter før han brøt sammen i 1993 på Mountaineer Park.

Det er muligens bare noen få på disse sporene som kjente igjen navnet og mannen det sto for. Men hvis disse sporene var nede i Lexington, ville hesten Lille Enis hatt en fanklubb. Her var et bevis på at den all-amerikanske venstrehendte opp-ned-gitarspilleren hadde kommet tilbake, på en måte som en reinkarnasjon her i bibelbeltet – som en hest, vel å merke, fortsatt a-stomping og a-flailin' away som han alltid gjort, vår Amazing Little Stud i brann til Blue Suede Shoes. Kom med Man o’ War. Det blir ikke bedre noe sted enn dette.

[En hest ved navn Little Enis levde nesten opp til hans navnebror: https://no.sportsfitness.win/Tilskuersport/Horse-Racing/1004051203.html ]